Jeg måtte dessverre dra tidlig fra Nina Cesilie i morges. Jeg skulle bli intervjuet og få plass på campingen i Moskenes. Men jeg vurderer sterkt å dra tilbake i morgen for å gå Ryten ,besøke Kvalvikastranda og si ordentlig hadet til Nina Cesilie.
Hun ønsket meg velkommen tilbake, både med og uten dattera mi, Adele. Hun var så hyggelig og hadde utrolig fin plassering av huset sitt. Hun tipsa meg om en bruktbutikk og en elektrisk fiskebåt. Men jeg glemte å innom begge deler, men mulighet i morgen.
I 10tida var jeg fremme på Moskenes Camping…. Det sto et skilt ved veien at det var fullt… Men i løpet av turen har jeg «fått kontakter» og noen har ordna det slik at jeg fikk plass til teltet og bilen min. Jeg føler jeg ikke fortjener en slik flaks jeg har hatt på denne turen, det er helt vilt og merkelig at det går an.
Jeg satt opp teltet og dro videre til Reine. Jeg måtte innom Reine, siden mamma har drømt om den plassen i 10 år. Jeg lever ut drømmen for henne i år.
Jeg følger en side på Facebook og der har jeg lest at det er kaos ved fjellet Reinebringen og rasfare. Før jeg dro tenkte jeg at det ikke var noe poeng i å prøve å finne parkering og at jeg i tillegg har respekt for naturen. Det er uforutsigbare krefter i naturen.
Men jeg kjørte inn til Reine for å ta noen bilder å sende til mamma. Plutselig så jeg et digert og mystisk fjell med litt mørke skyer over. Det var et helt vanvittig skue.
Jeg tenkte med meg selv «Hvis jeg finner parkering i dette turistsirkuset, så er det meningen jeg skal opp dit». Jeg spurte gutten i kiosken om hvor det var lov til å parkere, han pekte og sa «der». Jeg så en ledig plass, jeg galopperte til bilen min og fikk den ene ledige plassen. Da jeg kom inn til Reine, sto det biler parkert langs veien og alle parkeringsplasser var opptatte. Igjen, hadde jeg flaks.
Jeg tok sekken fatt og kjøpte meg 3 pepsi-max-flasker på kiosken. Det var kanskje 2-3km å gå til fjellfoten. Det er lagt sherpatrapper opp til Reinebringen. Da jeg kom til det nederste trinnet gulpet jeg litt for meg selv. Jeg fikk flashback fra Helgelandstrappa. Jeg lovte jo meg selv å aldri utsette meg for ei slik trapp igjen.
Det første steget ble tatt og opp jeg suste. Da jeg gikk Helgelandstrappa, måtte jeg ha pause etter 5-6trappetrinn, nå var mitt første stopp på 100.trappetrinn. Jeg kjente hvordan formen min hadde blitt så mye bedre på ei uke. Det føltes veldig godt. Det var fremdeles tungt, siden det var bratt.
Etter 20-30 minutter var jeg på trappetrinn 400. Jeg spurte noen turister om de visste hvor mange trinn det var…. De sa rundt 600. «Weee» tenkte jeg, dette var jo lett som bare det. Og i god tro om at jeg var over halvveis, gikk jeg videre. Trappetrinn 600 kom, så 750 og videre til 1000…. Jeg mistet motivasjonen og utsikten var heller ikke så fin. Bare små miniatyrbiler og et åpent hav. Jeg tenkte at dette ikke var verdt å få gangsperre i morgen og i tre dager til.
Men jeg trodde jo jeg så toppen og så har jeg jo dere, følgerne mine, som også motiverer meg til å fullføre ting jeg ønsker å klare.
Jeg fortsatte. Trappetrinn 1300, 1400, 1500 , 1600 og trappetrinn 1669… «Pjuh»….Nå tok trappa slutt, endelig! Men jeg var ikke på toppen enda, man måtte gå ganske bratt ett stykke til.
Etter 1 time og 16 minutter var jeg på Reinebringen. Og utsikten var helt euforisk. Det var vilt, det var magisk og det var uvirkelig at øynene mine så det jeg gjorde. Jeg var så takknemlig for at jeg ikke er blind, tenkte jeg. Det er mye man skal være glad for.. Det har jeg lært på denne turen. Mye tar man for gitt, dessverre.
Ja, jeg sliter psykisk med selvmordstanker og fandens oldemor. Men jeg har føtter for å gå fjellturer med, øyne og se med, penger, hus, mat, fingre og skrive med og familie som stort sett har god helse. Og mye, mye mer!
Da jeg var på toppen, så jeg en annen topp. Energisk, motivert og rusa på fjelluft bestemte jeg meg for å gå videre. Jeg har ikke høydeskrekk, trodde jeg. Det var helt til jeg beveget meg litt mot kanten. Jeg var redd et vindkast skulle blåse meg vekk, slik den nesten gjorde med løsvippene mine. Jeg skuet utover havet, Reine og sist, men ikke minst, utover de spisse fjelltoppene som kan minne om Mordorfjell. Fjellet er spesielt i Lofoten, de er så spisse, ikke runde som jeg bare har sett ellers i landet. Det er veldig praktfullt.
Når jeg går opp et fjell, er jeg så misunnelig på de som er på tur ned. Jeg tenker jeg aldri når toppen og jeg smiler ikke så veldig mye, egentlig. Men når jeg er på tur ned, så hever jeg hodet, smiler og prater med folk. Full av selvtillit. Hehe. Da jeg var på tur ned, var jeg i såpass «god» form at jeg løp enkelte steder ned. Jeg fant ut det er lettere det, enn å bremse. Men ikke helt forsvarlig. Jeg følte meg som den friskusen på tur ned fjellet og det var en så herlig følelse.
Etter fjellturen skulle jeg treffe en journalist. Jeg dusja, føna håret, retta ut håret og sminka meg. Jeg var veldig spent, men gleda meg også da. Litt over halv 5, kom han. Vi satte oss inn på Pøsa Pub på campingen. Han stilte naturligvis spørsmål og jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Jeg tror det gikk bra, bortsett fra bildene. Jeg satt på en stein ved havet… Jeg tenkte at leserne tenker at jeg venter på lokale veterinærer som skal «redde» en strandet blåhval… Ikke nok med det, jeg hadde jo på meg blå genser også. Hehe. Men som skrevet tidligere. Utseende og vekta mi skal ikke hindre meg fra å ha fine dager i Lofoten 
Etter intervjuet kjørte jeg til Jokerbutikken. Jeg skulle nemlig grille. Jeg kjøpte kull, tennvæske og mat. Da jeg kom tilbake til campingen, begynte jeg å helle på kull og tennvæske og skulle få futt på dette der. Jeg fikk det ikke til. Så jeg gikk til en figur som satt opp teltet sitt. Selvsagt kunne han ikke norsk. Jeg skulle liksom forklare hva jeg trengte hjelp til.. «Hello, can you help me with the bål»? … «I cant do it”. Han ble med og fikk fyr på skiten.
Etter 2-3 minutter slukna det. En ny mann gikk forbi, og jeg spurte om han hadde peiling på dette her. «Sorry, I dont speak Norwegian» sa han…. Igjen måtte jeg prøve å prate engelsk og han skjønte utrolig nok hva jeg mente. Han forklarte at jeg måtte blåse litt etter hvert. Ja ja tenkte jeg…få fyr, så jeg får spise kyllingen min. Igjen slukna bålet og jeg gadd ikke mer. Jeg spiste kald kylling fra det fine servise jeg hadde fått fra Byggtorget Mosvik.
Da jeg spiste den siste kyllinglårbiten, kom engelskmannen og kjente på grillen… «Now its hot, now you can cook»…. Der satt jeg som fire utropstegn og sa “jaha, but the oven slukna and Im eating cold chicken now» Han lo og sa jeg måtte vente ei stund før det ble varmt…. Nå sitter jeg utenfor resepsjonen og skriver dette her. Jeg blir snart henta av Andreas. Vi skal på konsert i Reine, på Tapperiet. Der skal Vidar spille, han jeg lå hos i går. Gunn-Elise blir også med. Jeg gleder meg til å se dem igjen. Og det er så kult at jeg står på gjestelista, føler meg liksom litt VIP.
God kveld fra Moskenes/ Reine
