Temauke: Hver dag har et tema jeg skal skrive om; Tirsdag er dagen for “Tips om et tema”
Denne tirsdagen har jeg lyst å dele noen tips om hvordan man skriver dikt.
Diktskriving har fulgt meg som skyggen fra jeg var rundt 10-12 år.
Da handlet diktene stort sett om vennskap og kjærlighet.
Med tiden har jeg, som mange andre, opplevd litt av hvert.
Da ble innholdet i diktene endret noe. Ofte fra rosenrødt til Ragnarokk. Jo vondere jeg har det, jo enklere er det å skrive dikt, synes jeg.
Selv om jeg liker å skrive dikt, er jeg egentlig utrolig dårlig på det.
Jeg får det ikke helt til som jeg ønsker. Diktet virker så bra der og da, men så går det litt tid, så skjønner ikke hva jeg mente med diktet. Eller så er det grusomt dårlig. Men for meg betyr det mer hvordan jeg har det når jeg skriver, enn hvordan resultatet blir. Så lenge jeg koste meg og det ga meg en form for glede, så er det jo verdt det? I mange tilfeller flytter jeg fokus fra noe negativt når jeg skriver, og det er jo deilig.
Jeg tenkte å komme med noen tips til hvordan man kan skrive et dikt.
Dette er min måte å gjøre det på altså, så det trenger ikke å være slik du ønsker å gjøre det. Det er utallige måte å skrive dikt på, bare så det er sagt.
1. Finn ut hva du vil skrive om; kjærlighet, samfunnsproblemer, psykisk helse, sorg, døden, vennskap, barn/familie, hverdagslige hendelser, dyr, musikk osv.
Her kan du lese et dikt jeg mener er et samfunnsproblem:
Utdrag:
“Jeg er bekymret for deg, far
når du stadig vekk flasken frem drar
Hvorfor drikker du så masse?
du skal jo nå meg passe.
Når innholdet går ned
blir du så høylytt og vred
Jeg blir usikker og redd
og gjemmer meg under mitt hullete pledd”
2. Tenk dypt på hva du føler om temaet du velger; hvordan føler du deg(glad, sinne, sorg, smerte), hvorfor føler du det sånn? Hva betyr dette temaet for deg?
Utdrag fra “Livets dans”
“Jeg danser med deg på vårt stuegolv
Du skal egentlig sove, klokka er jo nærmere tolv
Du graver ditt hode ned i skulderen min
mens vi danser til Byssan lull, som er vuggesangen din
Følelsen du gir meg når du i rundt meg tar
er dyptgående, og jeg på livet har funnet svar
Meningen med livet er å danse med deg til midnatt
Kjenne nærheten, tryggheten og se smilet ditt, min uerstattelige skatt”
“Livets Dans” er skrevet til datteren min
3. Skriv mye! Skriv ned alt du føler.. så plukker du ut ordene du vil bruke i diktet etterpå. Prøv å finn «hjertet» i diktet…Hva handler det egentlig om? Hva er budskapet?
4. Komprimer diktet; I mange tilfeller er dikt kort og konkret. Ordene er nøye valgt ut. Man skal si mye med få ord. Det skal ha en slags rytme i seg, og det er enklere å følge rytmen når setningene er korte.
Nedenfor kan du lese et utdrag av et dikt jeg har skrevet.. Et eksempel på at man ikke trenger de lange utdypningen om hva man vil formidle.
“buried aware
barely breathing
but still alive!
the pain and the fear
are the only proof
that I am still alive”
5. Lyriske metoder; Et dikt har ofte lyriske metoder som metaforer, alliterasjon, besjeling, kontraster og rim. Her har jeg skrevet et dikt med enderim;
Utdrag:
“They say “don’t give up! Stay strong” but I have been fighting against myself too long I’m depressed, all I want is peace but the voices in my head, wont fucking decrease Every day, when I wake up, I hope for a better day but my negative thoughts, is here to stay I think everyone think I’m weak but I’m strong because I survived this week”
6. Bruk god tid på diktet ditt; jeg har nå brukt tre dager på å fortsette med denne setningen:
Man kan også melde seg inn i ulike diktgrupper på Facebook:
– Dikt og fine ord til ettertanke
– Poems of life
– Poems and poetry
– Poems of depression
– Dikt og poesi
– Poetry Lovers
Når man skriver og deler mye, kan det plutselig få ringvirkninger. Jeg ble kontaktet av en fra India. Han hadde sett det ene diktet mitt; ” A reality”. Han fikk ei dame til å lese inn diktet og la det ut på YouTube:
HVORDAN SKRIVER DU DIKT? Vær så snill, del 😊
Jeg må lære meg andre metoder også!
NB! I morgen er det onsdag; det betyr “bloggomtale av din blogg”. Hvis du vil jeg skal skrive noen positive ord om bloggen din, så gjerne gi meg beskjed.
Enten i kommentarfeltet, epost eller mobil. [email protected]
Mob: 45103008
I 2019 fikk ga jeg ut bok om hvordan det er å leve med en alvorlig psykisk lidelse; schizoaffektiv lidelse. Jeg ønsker å gi en bok til en av dere som kommenterer under 🙂
Om boka:
Dragen i meg er en sterk historie om ei ung jentes kamp mot sin psykiske sykdom – Dragen – som hver dag truer med å ta over livet hennes. En bok som går under huden på hvordan det er å leve med en drage på innsiden, og lar oss få innsyn i et liv og en hverdag preget av store oppturer fulgt av like store nedturer, sykehusinnleggelser, og ikke minst frykt for å miste sine nærmeste.
Samtidig er det også en bok om håp. Håpet om å en dag kunne knuse Dragen.
“Dragen i meg – Livet som psykisk syk” er selvbiografien jeg utga 2019.Jeg mener selv jeg rører ved flere temaer i boka mi
Teksten handler i grove trekk om forventinger, press og spiseforstyrrelser.
I ungdomstiden slet jeg mye med spiseforstyrrelser. På dette bildet var jeg omtrent 16 år
Har folk blitt late? Eller er forventningene så høye som skyskrapere? Livet er stressende og fullt av forhåpninger. Vi har alle hørt at ungdommene nå til dags ikke har det særlig godt, og at alt var bedre før. Jeg kan si meg enig i at mye var bedre før, men ikke alt.
Forventninger Jeg kan tro at de som levde det glade 50-60 og 70 tallet hadde det fryktelig morsomt. Musikk av Elvis Presley, Beatles, Rolling Stones og Elton John satte i gang dansefoten, slik at folk dansa og levde livet fullt ut. Hurraepoken hadde også sine skyggesider; Sex, drugs & Rock’n Roll ble for mange en livsstil, og flere kjente artister og skuespillere døde av blant annet overdose. Jeg tror kjendiser som brukte rusmidler, opplevde forventningspress fra flere hold. For artister, var det jo uten tvil at de følte et visst press. De måtte være underholdene, attraktive og være dyktig i faget sitt. Er det virkelig så overraskende at narkoen og alkoholen innhentet mange?
Tanntrekking og paradis Så over til oss kjedelige, anonyme hverdagsfolk. Hva er det som gjør livet vårt vanskelig? Vi lever i det 21.århundre, der teknologien, helsesektoren og en hær av psykologer står i kø for å ta seg av deg. Er ikke det flott? I virkelige gamle dager, da folk trakk sin egen tann, brukte greiner som buksebelte og gikk to mil på ski for å komme seg til skolen, måtte se langt etter at en sjelegransker skulle hjelpe dem i tunge tider, de kunne ikke engang drømt om å ha hatt det slik vi har det i dag.
Jeg tror mennesker i dag, har det relativt bedre på flere områder. Vi har enkel tilgang på mat, fritid til å pleie vennskap, familie og selvrealisering og alle har rett til skolegang. Det virker som et paradis. Men dessverre, slik er det ikke.
I dag tror jeg man har mye mer fritid enn før. Her slapper jeg av i en trehytte i Fauske på en av mine Norgesturer.
Press Med den utviklinga vi har hatt, står flere liv i fare for å bli totalt ødelagt. Livene blir ikke nødvendigvis ødelagt av tungt arbeid, sykdommer eller harde kår, men for det enorme forventningspresset og det evige maset om at du ikke er bra, pen eller flink nok til å delta i aktiviteter eller utføre noe. Det er ikke kun kjendiser som føler presset lenger, nå er det også vi som ikke har hatt noe med underholdningsbransjen å gjøre, som blir påvirket.
Jeg tror media og artister ta litt skyld for vår ulykkelighet og misnøye. I flere år har de rike, tynne, brune, pene og vellykkede skapningene vært stereotypen, og det ser ikke ut til å forandre seg med det første. Dette fæle enveiskjørte synet på hva som er perfekt, kan være skadelig på så mange områder. Når det er bare utseende og oppnåelser som teller, kan man fort miste noe vesentlig som kjærlighet. Kjærlighet til seg selv.
Jeg kjente på mye press da jeg vokste opp – også i voksen alder. Jeg ville passe inn og være “kul” Jeg brukte likså godt noe av konfirmasjonspengene på en crosser.
Får man bedre hjerte av sminke? Jeg og sikkert flere, er fullstendig klar over at det er utrolig viktig å ta vare på helsa vår, og at innsiden av kroppen er viktigere enn det ytre. Det er på grunn av sunn livsstil at kroppen din trives og mest sannsynlig holder seg frisk. Det er det som foregår inne i kroppen din som gjør det mulig å se, løpe, ha vill elskov på stranden, amme og knytte skolisser. Jeg tviler sterkt på at bruken av sminke kan gi et bedre hjerte, at dyre biler redder deg fra å få kreft og at silikonpupper redder deg fra en tidlig død.
Får man bedre hjerte av å bruke sminke? Jeg tror ikke det…. 🙂
Samfunnet har endra seg drastisk. Folk bryr seg mer og mer om utseende, helsa, status, penger, mote og utdanning. I tillegg skal man være så pen, frisk, rik og skoleflink, Det er ikke ukjent at tenårene kan være den vanskeligste perioden i livet. Jeg tror det er mye «skjult konkurranse» blant dem.. Det handler mye om «likes» og å bli sett. I tillegg til det ytre som å ha de fineste, rundeste puppene, ha flest blogglesere og hvem som har mest draget på jenter/gutter. Det høres kanskje simpelt ut, og man kan lure på om de virkelig ikke har noe fornuftig å tenke på, men dette kan ofte være starten på å utvikle et feil selvbilde.
Stoppet av speilet istedenfor dørstokkmila Vakre kropper selger blader. Tatoverte kropper blir beglodd. Veltrente kropper vinner mesterskap. Kjendiskropper blir forfulgt av paparazzi og omtalt i pressen. TV-shop lover oss bedre kropper; “mist 100 kg med denne revolusjonerende navlekremen”!
Men kropper som man omtaler som mindre pene få tre inn i rampelyset som hovedpersoner de også. Som realityserier som slankekrigen og fat camp er eksempler på hva de overvektige får være med på. Jeg kan heller ikke glemme at plastisk kirurgi ofte er tema for programmer der tjukke folk har hovedrolle. Det stadige fokuset på kropp, ødelegger mange liv. Det er så mange unge, kreative og kunnskapsrike ungdommer som virkelig kunne ha utrettet noe for seg selv og samfunnet, men som blir stoppet av speilet istedenfor dørstokkmila.
Selv om man er litt lubben, så trenger man ikke å være helt Grinch heller da. Livet kan være morsomt for tjukkaser også. Jeg har et veldig bra liv, til tross for at jeg ser svært velernært ut 😀
Spiseforstyrrelser
Jeg kjenner mange som har et anstrengt forhold til mat, der mat er bundet til tvang, trøst og dårlig samvittighet. Det er ikke noe nytt at de fleste kvinner er misfornøyde med sin egen kropp. Det er veldig lite som er så privat som kroppen, men likevel viser den seg å være så grunnleggende politisk. For det er vanskelig for jenter og kvinner at man skal forholde seg til at media hver dag spyr ut nye slanketips og gode råd for hvordan man skal oppnå den perfekte kroppen, mens jenter hver dag spyr opp middagen, i et forsøk på å leve opp til dette idealet!
Jeg husker da dette bildet ble tatt… jeg synes jeg var tjukk, i alle fall med den valken på siden. Jeg grøsset meg over dette bildet.
Ansvarlighet
Selvbildet henger ofte sammen med selvtilliten. Det man ser i speilet, formes etter dagsformen for mange. Men oppskriften jenter måler det de ser i speilet opp mot, er ene og alene et resultat av samfunnets skjønnhetstvang. Derfor mener jeg at jenter ikke er ansvarlig for sin forfengelighet eller sin kroppsfiksering.
Fedme
Fedme kan på lik linje med anoreksi og bulimi, være en spiseforstyrrelse. Hvorfor? Jo, det er ikke en tynn kropp i seg selv som er sykdommen, men tankegangen bak.
Anoreksi er en form for spiseforstyrrelse, men det er også bulimi og overspising. Når man overspiser, spiser man selv om man ikke er sulten. Mange kaller det trøstespising. Da må jeg spørre, hvorfor trøstespiser noen, og andre slanker seg? Hva er det riktige og det beste?
Når man er overvektig, og kanskje så tjukk at man kunne solgt skyggeplasser på badestranden, kan det umulig være lett å leve i et slikt samfunn, der det slanke er det riktige. Mange som er tjukke i dag, har som regel en trist historie bak seg. Det kan være lett å si at vi alle har problemer, men vi veier ikke 200 kg av den grunn. Men heldigvis er mennesker forskjellig. Jeg tror de som er overvektige sliter hver dag. De blir beglodd, folk sjekker handlevogna deres for å se om det er noe usunt oppi, de blir dømt uansett hvor de ferdes.
Man kan bli utslitt av å føle seg utilstrekkelig og at man aldri blir OK nok til å leve livet fullt ut.
Avslutningsvis vil jeg si at gutter også kan ha spiseproblematikk, men jeg ser nå at jeg har hatt mest fokus på jenter. Det beklager jeg. Det var heller ikke meningen å sette spiseforstyrrelsene opp mot hverandre, om noen følte det sånn etter å ha lest.
Jeg skriver mye; blant annet dikt, taler, artikler i forbindelse med jobb, bøker, tekster og sanger.
Jeg har lyst å dele en låt jeg har skrevet, hvor bandet Armoda har spilt den inn.
(Må sies at Armoda har endret/tilført litt på teksten for å tilpasse melodien)
Armoda har spilt inn to andre tekster jeg har skrevet også: ” Dance” og “It’s all about me”.. De kan du finne på youtube og spotify.
Vers 1: The story begins in the spring of 1775
The silence is abruptly broken
from something that wanted to play
Afraid of losing his animals
the farmer made a fatal choice
He chased the bear, but got attacked
his daughter heard the fear in his voice
She came with an axe and chops the bear
out of love and out of fright
The bear pulled the dead bloody body
before he released it and came out of sight
Ref.
Letters have been found
in the land of the midnight sun
Where the mountains meets the fjords
the fear grows more and more
The killer bear at five alive
Left them in damage and pain.
This is the gloomy story
of how they were slain
Vers 2.
And then the bear went north,
to another farm
Angry and injured,
but he was hungry for more
Two men followed the screams they heard
and learned that the bear, no mercy wore
They found the knitting the Shephard girl
had in her hands
It was around a bush nearby
the thread was tied three times around
Once for each time around
the bear had chased her to die
Bridge: Kill after kill
Thrill after thrill
Before the bear goes to dens
Night after night
Fright after fright
It`s not enough with a fence
With a dull sound
he falls to the ground
by the silver button in the riffle barrel
“Shooter-Tølløv” was his name.
The silver bullet gave him a lot of fame.
Når jeg er i kjelleren, er det sjeldent for å hente ved.
Det er der jeg gråter, føler meg ensom og redd.
I kjelleren er det mørkt og jeg føler meg innestengt. Jeg syns det er vanskelig å navigere seg til trappa som fører opp til stua. I kjelleren er det et bittelite vindu jeg kan se ut av.
Jeg vet hagen min befinner seg rett utenfor vinduet med et digert tre. Men kjelleren er så dyp at jeg omtrent bare kan se treets rot; og jeg som har så lyst å se hele treet.
Jeg prøver forskjellige vinklinger for å få en bedre utsikt, for å se toppen av treet. Men vinduet er for lite til å klare det.
Jeg tilbringer dager og uker i kjelleren, uten særlig tilførsel av mat og frisk luft. Det begynner å bli kvelende å være her. Jeg hører latter og tramping i etasjen over. Det er liv der. Jeg vil være en del av det, men kjelleren føles på en skremmende måte trygt. Jeg er blitt litt redd omgivelsene og jeg har mistet meg selv. Hvis jeg kommer meg til trappa og opp til stua, hvem er jeg da? Vil de andre spørre hvor jeg har vært og hvorfor? Hva er svaret mitt?
Jeg ser ut av vinduet en gang til. Et siste forsøk på å få sett toppen av treet, og kanskje et glimt av himmelen. Men det går ikke. Jeg prøver å tenke annerledes. Jeg filosoferer rundt treets rot, og dens betydning for resten av treet. Uten rota ville treet vært dødt, siden dens oppgave er å forankre treet til jorda, og ta opp vann og næringsstoffer fra jorda. Jeg innser at selv om rota ligger dypt og mørkt-akkurat som meg nå- så er den levende. Jeg er fortsatt i live og kan vokse meg stor og sterk som et tre. Jeg fant ut at jeg må akseptere situasjonen jeg er i, for deretter jobbe hardt for å kunne se toppen av treet en dag.
Hadde jeg ikke havnet i kjelleren ville perspektivet på livet vært annerledes. Rota ga meg håp.
Omtrent i blinde finner jeg trappa til stua, og jeg våger å ta steget…
Jeg kommer meg til stua. Jeg er skitten, sulten, og jeg har mentale og fysiske arr. Jeg er overveldet av lyset som skinner gjennom vinduene, og jeg er forbauset over at jeg overlevde tiden i kjelleren. I stua er det møbler, mat, frisk luft og ikke minst store vinduer. Ut av vinduet kan jeg se mer av det massive treet jeg har i hagen min. Men kun stammen på treet. Jeg ønsker fremdeles å se toppen. Tiden i kjelleren har lært meg å sette pris på det jeg faktisk har og på det jeg kan se. For øyeblikket føler jeg meg som stammen på treet- sterk og solid. Ytre påvirkning har lite innvirkning på meg. Jeg tåler nå vind, regn og stormer.
Gradvis føler jeg meg bedre og bedre. Jeg blir driftig, energisk, får mange planer, blir veldig positiv og jeg føler meg uovervinnelig. Jeg får en ide om å betrakte treet i hagen min på en annen måte. Jeg finner frem en stige og klatrer på taket. Jeg tenker jeg har stålkontroll og at jeg aldri kommer til å falle ned fra taket og ned til kjelleren igjen.
Uten noen form for sikring sitter jeg på taket og skuer over horisonten og jeg kan endelig se toppen av treet. Greiner og blader springer ut. Det er så vakkert og fint. Ingen eller ingenting skal få ødelegge dette for meg. Det har samlet seg noen bekymrede mennesker på bakken som ikke helt vet om jeg har tenkt å hoppe eller om jeg er bare høy som en skyskraper.
Det kan ikke være enkelt for folk å vite hva de skal gjøre eller si til en som er i kjelleren eller til en som sitter på taket. For når jeg er i kjelleren, føler jeg at jeg ikke fortjener omtanke og hjelp. Når jeg sitter på taket og føler meg euforisk, er det vanskelig å ta imot hjelp, siden jeg aldri har hatt det så bra før.
Men etter å ha vært sittende på taket ei stund, kommer det lyn fra klar himmel og treffer både huset og treet mitt. Ja, visst var det deilig å føle seg som toppen av treet; i full blomstring og på toppen av verden. Men ble det slik som forventet? Huset og treet mitt brenner nå – og jeg føler jeg er tilbake på start. Alt som er igjen, er ruiner av det som engang var huset mitt. Nå må jeg bygge det opp på nytt.
Rota er revet opp fra bakken – håpet mitt ble derfor borte
Stammen ble flerret opp – jeg føler meg svak og utbrent
Toppen av treet mangler nå sine greiner og blader – jeg klarer ikke å se det vakre og positive i livet lengre.
Igjen grubler jeg over treets betydning for meg;
I kjelleren så jeg bare rota; i stua kun stammen; på taket kunne jeg bare se toppen av treet.
Ved å bare kunne se deler av treet, så jeg detaljene godt.
Men for å kunne se treet i sin helhet, skulle jeg ha betraktet det på avstand. Jo lengre unna jeg kommer, mindre detaljer hadde jeg sett. Men treet kunne jeg da sett fullstendig.
Jeg grubler over hva som er best;
å se på avstand, men helheten – eller å være nærme for å se detaljene?
Svaret jeg kommer fram til; er at det beste er å kunne være tett på seg selv. Da vil man legge merke til detaljer ved sykdommen sin, slik at man får hjelp før huset brenner ned. Når man har gjort en del «dumme» ting i sykdomsfasen, men fått hjelp – mener jeg det beste er å få hendelsene på avstand slik at man kan se fremover.
Selv om treet og huset ble truffet av lynet og ble totalskadd, så finnes det fremdeles masse skog man kan ta av …
I natt lå jeg i luftegården til Zico i telt med utsikt over Lovatnet. Det var veldig deilig. Rundt 0730 våkna jeg og måtte inn på do.
Da jeg åpna glidelåsen på teltet og var på vei til å sette foten min utenfor, så jeg en pose og et brev det sto «God morgon, Linda». I posen var det blant annet eplejuice fra Loen, pepsi max, nøtter, kvikk lunsj, tacowraps og frukt. Jeg ble veldig glad og synes det var koselig gjort.
En av de rare plassene jeg har sovet…denne natta i luftegården til familiehunden Zico
Jeg viste meg i badedrakt Som noen av dere kanskje vet, skrev jeg et innlegg om kropp og utseende tidligere. Jeg takker forresten for alle fine svar og meldinger på innboks. Jeg skal svare etter hvert. Jeg ville bade i Loen, men jeg ville ikke vise meg i badedrakt fordi jeg er misfornøyd med kroppen. Men i det innlegget, skrev jeg også at jeg ikke skulle la en kropp ødelegge det jeg har lyst til på turen.
Jeg tok på meg badedrakt og hoppa i vannet … hele 2 ganger 😃 Vannet var litt kaldt, men etter hvert ble det ikke så ille. Sola skinte, og jeg hadde fått lånt håndduk. Jeg fikk vann i nesa og munnen, så jeg plagdes veldig da jeg kom på overflaten, det var vanskelig å puste. Haha … Det er jo sikkert flere år siden jeg har bada.
Det er ikke komfortabelt å vise seg i badedrakt, men jeg var innstilt på å utfordre meg selv på turen
Etter morgenbadet pakka jeg sammen teltet og var nesten klar til å kjøre videre til Magnar og Wenche i Randsverk. Men før jeg dro, så ville jeg spørre mannen i huset om noe. Jeg hadde grubla lenge på det, men tok meg til mot og spurte om jeg kunne få autografen hans. Asbjørn Tenden er en fotballspiller og spilte i Tippeligaen for Brann i perioden 1995-96 og for Start i 1998-99. Han sa ja og signerte mitt dyrebare flagg og ei bok jeg hadde med meg.
Svak for salg Jeg takka for meg og tok farvel. Nå skulle jeg kjøre en tur til Olden for å se på outlet de hadde.
Jeg kom fram etter 15 minutter og parkerte. Det var mye fint der, men litt over budsjettet mitt, så jeg fant en halv kopp det sto «Jeg har vært i Norge, og alt jeg fikk råd til var en halv kopp». (Sto på engelsk).
Jeg vendte snyteskaftet mot Tessand. Jeg tenkte å stoppe i Lom og se om det var noe shoppingmuligheter der. Jeg kjørte og plutselig så jeg plakater med «SALG, SALG, SALG» nesten overalt. Jeg kjørte sakte gjennom sentrum for å se hvilke butikker de hadde der og jeg så koselige restauranter. Da jeg nesten var i enden av sentrum, så jeg noen norske flagg henge på veggen og en suvenirbutikk; DA måtte jeg bare parkere bilen!
Kjendisfølelse i Stryn
Jeg suste rundt i gata og til slutt forvillet jeg meg inn på en butikk med klær og med enda mer suvenirer. Plutselig så jeg en mann på siden av meg og han prata til meg. Han lurte på om jeg var den bloggeren han fulgte på Snapchat. Jeg ble svært overraska og stotret noe om at jeg iallfall er hun som reiser i Norge.
Det tok ikke lang tid før jeg visste hvilken følger jeg snakka med inne i butikken. For vi chatta tidligere den dagen på Snapchat. Det var en skikkelig tilfeldighet. Vi prata en stund og etter han dro måtte jeg ringe til søstera mi å fortelle at jeg ble gjenkjent på gata. Det synes jeg var utrolig gøy! Jeg fikk litt grandiose tanker om meg selv, så jeg gikk rundt i Stryn og følte meg litt som en kjendis. Haha..
Meg og Thomas i Stryn
Jeg synes det var så gøy at jeg skrev på Snapchat at jeg ble gjenkjent på gata. Da fikk jeg svar fra han jeg ble gjenkjent av om jeg ville ta en is før jeg reiste videre. Jeg skrev at det ville jeg om han fremdeles var i Stryn. Plutselig så jeg noe grønt i gata, det var han som kjente meg igjen fra sosiale medier. Han heter Thomas forresten. Jeg gikk meg på ham rett etter jeg sendte meldinga. Vi gikk på en kafeteria og kjøpte oss middag. Han var veldig hyggelig og lett å prate med. Han var også på ferie og vi hadde mye å snakke om.
Da vi hadde slukt maten, tok vi en selfie av oss sammen. Det var stor stas for meg å kunne møte en som følger reisen.
Stressa i en trang tunnel
Etter noen timer på shopping i Stryn, dro jeg til Magnar og Wenche i Randsverk. Men før jeg kom meg dit, måtte jeg kjøre over Strynefjellet med uendelig mange smale tunneler. Jeg synes det var litt mørkt inne den første tunnelen … Plutselig blinka bilen som kom mot meg med lysene sine. Hva gjorde jeg galt nå da, tenkte jeg… det viste seg at lysene på bilen min var slått av.
Jeg ble så stressa at jeg glemte hvor lysbryterhendelen var, så jeg slo på viskerne først. Omsider fikk jeg på noen lys og jeg så mye bedre … så klart. Da jeg endelig var ute av den grusomme tunnelen, kom det jammen meg en ny en rett etterpå … på 4 km eller noe. Jeg hadde jo selvfølgelig laget den bilkøen bak meg. Som den hensynsfulle sjåføren jeg er, slapp jeg de forbi før jeg duret inn i tunnelen.
Jeg kom meg over Strynefjellet og måtte ta en pause på en bensinstasjon som var nedenfor. Jeg måtte hente meg inn og slappe av etter å ha vært stiv som en påle over fjellet.
Da jeg kom til Randsverk, satt Magnar på verandaen. Han kom gående mot meg og skinte om kapp med sola. Han viste meg hytta de hadde i hagen som jeg skulle få sove i. Den var nett, og jeg fikk hyttefølelse. Dette skulle bli koselig. Det var bord og stoler, peis, køyeseng og nattbord.
Deretter viste han meg rundt i huset. Han åpnet kjøleskapet og sa at her måtte jeg bare forsyne meg. Han var svært gjestfri, og jeg måtte bare føle meg som hjemme. Vi satte oss på verandaen og han hadde ordna ei skål med twist og han sa at ryktet om at jeg liker pepsi max har spredd seg … haha.. så han hadde det også.
Han laget også kyllingvinger og loff. Det var godt med mat igjen og kylling er aldri feil. Da maten var fortært dro vi på en biltur.
Først dro vil til Ridderspranget: Ridderspranget er en trang kløft i Sjodalen i Vågå kommune der elva Sjoa fosser ned. Ifølge folkeminneinnsamleren Ivar Kleiven forteller sagnet at ridderen Sigvat på Kvie i Valdres hadde røvet en vakker jente, kalt Skårvangssolen, fra ridderen Ivar Gjesling på Sandbu i Vågå. Sigvat satte Skårvangssolen, framme på hesten sin og red av gårde. Ivar satte etter Sigvat og nådde ham igjen ved Ridderspranget. Men hesten med Sigvat og Skårvangssolen oppå hoppet over kløfta med det fossende vannet under. Derfra hindret han Ivar og hans menn i å prøve å gjøre hoppet etter. (www.snl.no)
Her er jeg ved Ridderspranget
Et spørsmål som gjorde meg så glad…
Vannet der var så blått og fint … jeg fikk lyst å bade, men det hadde ikke vært forsvarlig. Jeg tok noen bilder og deretter gikk vi tilbake til bilen. På tur tilbake spurte Magnar meg om noe…. Han lurte på om jeg ville komme i bryllupet deres som avholdes i oktober. Jeg elsker bryllup, selv om jeg ikke har vært i et. Jeg sa ja og ble veldig rørt og glad for å bli invitert. Det er helt utrolig.
Etter vi snakka om bryllup, dro vi for å se Besseggen. I ca. 6 måneder har jeg planlagt denne reisen. I 6 mnd. har jeg visst jeg skulle gå Besseggen. Å endelig få se fjellet, var så rart og litt surrealistisk. Et eget innlegg om tanker rundt Besseggen kommer senere.
Vi kom hjem til Magnar rundt 22:30 og da fikk jeg hilse på forloveden hans Wenche. Det var en trivelig dame som jeg ser frem til å bli bedre kjent med. Hun skal også gå Besseggen onsdag, da vil vi nok prate mer og kanskje motivere hverandre. Jeg måtte gå til hytta for å skrive reisebrev, men istedenfor prata jeg i telefon i 2 timer med flørten min.
Nervøsitet, spenning, glede og usikkerhet
I dag har det vært en slaraffendag. Jeg har lada stort sett hele dag, og det trengte jeg. Jeg dro en tur til butikken og rydda og pakka bilen. Ellers har jeg spist kylling og ris sammen med Magnar og Wenche. Vin fikk jeg også. Vi koste oss skikkelig i kveld.
Magnar og Wenche får meg til å føle meg så komfortabel her og jeg føler nesten at dette er mitt andre hjem 😛 haha… Jeg skal jo til dem i oktober igjen. Det gleder jeg meg til.
Lader opp før den store dagen
DAGEN FØR DEN STORE DAGEN Noen tanker om Besseggen; som nevnt i tidligere innlegg, har jeg planlagt denne reisen i ca. 6 måneder. Tidlig fikk jeg spørsmål av Magnar om jeg ville bli med å gå Besseggen. Ja, sa jeg uten å nøle. Uten å vite hva jeg sa ja til.
Etter å ha lest litt om Besseggen begynte jeg å tenke meg om. Jeg var aldri i tvil på at jeg iallfall skulle prøve, men jeg har vært veldig usikker på meg selv i den siste tiden. Magnar har beroliget meg en del, og han har troa på meg. Det er godt. Men allikevel får jeg negative tanker om at jeg ikke klarer det. Jeg skal ikke gå i dybden på det… Men jeg forestiller meg scenarioer, og det skremmer meg litt.
Det at folk vet at jeg skal gå Besseggen er både og. Jeg føler litt press på å klare det. Det er ingen som presser meg altså, men jeg har lyst å få det til for å vise at med stahet og mot at man kan klare det meste. Det lengste jeg går er omtrent 30 minutter i fjellet… nå skal jeg gå minst 6-8 timer, kanskje mer, i bratt terreng. I tillegg er eggen ganske smal og luftig, så jeg gruer meg litt til den.
Det som er pluss ved at følgere og familie vet at jeg skal bestige fjellet, er at jeg av erfaring har fått motivasjon og støtte når jeg har hatt lyst til å gi opp. Da jeg gikk 3-4000 trappetrinn opp Helgelandstrappa i fjor, hadde jeg ikke hatt styrke eller motivasjon til å klare det uten alle heiameldingene jeg fikk.
Litt fakta om Besseggen:
Besseggen ligger i Jotunheimen nasjonalpark
60.000 personer går Besseggen hvert år
Turen er på 13 km
Jeg bråvåkna 04:30 og tenkte jeg hadde forsovet meg til båten som skulle frakte oss til Memurubu for å gå Besseggen. Jeg sto opp, ordnet meg og gikk masse på dass før avreise. Jeg ville helst ikke gjøre mitt fornødne i fjellet der alle turgåere kunne seg meg. He he. Vi spiste frokost, men jeg turte ikke å spise så mye i frykt for å bli dårlig i magen over fjellet.
Vi gjorde oss klare og kjørte mot Gjendesheim. Så glad som jeg er i suvenirer, gikk jeg rett inn i kiosken for å se om jeg kunne bruke de siste pengene mine på noe. Vannflaska mi lakk, så jeg fant ei vannflaske det sto «Besseggen» på … Jeg tenkte med meg selv at det var jo et fornuftig kjøp.
Vi tok båten over til Memurubu og omtrent 20 minutter senere var vi fremme. Jeg var spent og ivrig. Det første partiet var langt og bratt, men jeg synes det var en fin sti og grei stigning. I tillegg ble det god stemning da Magnar begynte å synge julesanger.
Her står jeg klar til å gå Besseggen…Lite visste jeg at det skulle ta 10 timer før vi var fremme
Plutselig ble jeg våt på ryggen, den nye vannflaska jeg kjøpte meg lakk den også. Klærne mine ble litt våte, men jeg prøvde å ikke bli irritert og rettet fokuset på å nå toppen.
De eneste fjellturene jeg har vært på, er småfjell som tar 30 minutter å gå. Å prøve meg på et fjell som Besseggen, er noe helt annet enn det jeg er vant til. Men jeg ville prøve.
FØTTER PÅ SPEED
Hva skjedde nå, egentlig? Ikke for å skryte eller noe, men jeg skal jo være ærlig med brevene mine… Jeg ble ikke særlig sliten av å gå i fjellet. Vi tok det veldig med ro og hastet ikke. Vi var enige om at det ikke hadde noe å si om folk tok oss igjen. Vi skulle ha en kosetur og nyte Besseggen. Men jeg synes det var så utrolig merkelig at jeg ikke ble sliten, for når jeg går fjelltoppen Spiggiln hjemme i Stjørdal, må jeg ta masse pauser og jeg får knapt puste fordi jeg er så sliten.
Min teori er at jeg hadde masse adrenalin og var svært gira. Føttene bare gikk av seg selv, og enkelte steder hadde jeg bare lyst til å løpe. Jeg kjente det kribla i hele kroppen og jeg var på et godt sted. Jeg var veldig glad og jeg var optimistisk på at jeg skulle klare å gå Besseggen.
DET HANDLER OM INNSTILLING OG FORBEREDELSE I 6 måneder har jeg visst at jeg skulle gå Besseggen, men det er de siste ukene jeg mistet troa på at jeg skulle klare det. Jeg leste mye og så bilder. På nettet står det blant annet at Besseggen ikke er en tur for nybegynnere, de anbefaler turer i nærområdet først. I tillegg fikk jeg høre at selve eggen er smal og luftig. Jeg begynte å krisemaksimere turen og mistet troa på meg selv. Men jeg bestemte meg for å skifte fokus og ha riktig utstyr.
Norges land er så fint! Stolt av landet mitt
Jeg tenke ved meg selv at jeg skal iallfall prøve, må jeg snu, så gjør jeg det. Tankesettet tror jeg har mye å si for hvordan turen blir. Jeg forestilte meg det aller aller verste. Da jeg kom til Memurubu og skulle opp den første kneika, var det ikke avskrekkende, men deilig at den ikke var så ille som jeg antok. Jeg tror innstillinga mi redda meg på denne turen.
I tillegg til god innstilling og positivitet, tror jeg det er viktig å forberede seg godt. Jeg kjøpte meg gode fjellsko, som hadde bra gripetak på steiner og fjell. Jeg hadde tynne ullsokker, ull-t-skjorte, god topp og ei herlig bukse jeg i tillegg følte meg litt sexy i. Sekken ble pakka lett og smart. Regnklær, jakke og mat var også med. Jeg tror det er lurt å være innforstått med at turen er heftig, brutal og ganske krevende. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg snudd … jeg kommer tilbake til det.
Vi gikk, gikk, gikk, gikk og gikk… og gikk litt til. Da vi hadde gått langt kom vil til snø. Jeg var full av energi og jeg hadde det bra. Jeg «badet» i snøen og fylte opp tomflaska med bekkevann. Den energien og gleden jeg hadde i fjellet er faktisk ubeskrivelig. Jeg følte jeg hadde fått en styrke jeg aldri har hatt før.
Litt avkjøling må til
Etter 5 timer fra start, kom vi til en fin plass med et stup rett ned. Vi tok noen bilder og en pause. Etter pausen gikk vi videre. I det fjerne kunne vi se den omdiskuterte eggen. På avstand så den jo grei ut, men jeg ville ikke tenke på eggen, jeg ville bare komme meg dit og se hva som skjedde.
Besseggen ga meg mange fine minner
Da vi 1-2 timer senere ankom eggen, tok vi en matpause. Selve eggen så overkommelig ut, men det var det bratte partiet etter eggen jeg synes så grotesk ut.
Gjendekjeksa var med på tur
TÅRENE PRESSET PÅ
Vi gikk over eggen, og det gikk greit. Det var langt ifra så smalt som jeg trodde. Jeg gruet meg til eggen forgjeves. MEN… partiet etter eggen var helt forjævlig. Hadde jeg visst hvor grusom den var, hadde jeg snudd. Jeg måtte KLATRE opp den siste biten. Før vi gikk eggen, så vi noen mørke skyer og vi ville prøve å komme oss på toppen før regnet kom.
Meg med vakker bakgrunn
Men da vi kom til fjellklatringa, øste det skikkelig ned. Det ble i tillegg glattere og utriveligere å gå. Jeg var så redd at jeg fikk panikk. Gråten kom, og jeg var svimmel og jeg følte jeg falt ned. Jeg klarte ikke å se opp eller ned, jeg bare fokuserte på å ha godt tak i fjellet og godt fotfeste. Jeg krøp på alle fire og dama bak meg kommenterte at jeg gjorde lurt i å gjøre det. Jeg kjenner jeg blir redd nå, bare jeg skriver om hendelsen. Jeg kjenner tårene presser på nå, for det var nesten traumatisk. For meg iallfall. Jeg var redd for å dø og redd for om det skulle gjøre vondt.
Det øste skikkelig med regn
TOPP ETTER TOPP ETTER TOPP ETTER TOPPTopp etter topp etter topp etter topp topp etter topp etter topp etter topp
Da jeg heldigvis begynte å nærme meg toppen kjente jeg på en lettelse uten like. Jeg brydde meg ikke særlig om utsikt, selfie på toppen eller noe annet enn at jeg kom meg opp. Men på toppen så jeg enda en topp, men jeg brydde meg ikke særlig om det heller, for nå kunne jeg bare gå og slappe av. Selv om den andre toppen også var høy, var det ikke på samme måte som den jeg nettopp hadde klatra. Jeg tenkte at etter den neste toppen, måtte det vel begynne å flates ut. Men neida…. Det var den ene fjelltoppen etter den andre. Litt demotiverende, men jeg var bare glad for å være i live.
Som nevnt tidligere, handler det for meg iallfall, om forberedelse … Jeg var skikkelig forberedt på at det var en lang og utfordrende tur, så om vi brukte 10-15 timer på turen, så gjorde det ikke meg noe. Jeg hadde ikke andre plasser å være den dagen uansett.
Jeg kom meg til hektene og fikk tilbake positiviteten og føttene mine begynte å få energi igjen. Etter å ha besteget flere fjelltopper, begynte det å flate ut og gå litt nedover. Jeg tenkte vi var nede ved Gjendesheim om 1 time, men 3 timer senere var vi nede. Nedstigningen var også krevende, siden det var bratt og glatt.
SÅ MANGE FØLELSER Jeg kom meg helberget ned og er utrolig stolt av egen prestasjon, om det er lov å skrive det. Hehehe. Det har vel ikke sunket helt inn enda hva jeg har vært med på. Det er så mange følelser på en gang, at jeg synes det er vanskelig å beskrive det.
Jeg kjøpte meg en is og jeg fikk tilbake pengene for flaska jeg kjøpte den morgenen. På hjemturen kjente jeg at jeg ble skikkelig dårlig. Jeg var kvalm, spysyk, hadde hodepine, svimmel og jeg frøs. Jeg trodde jeg fikk akutt influensa. Jeg hadde ikke noe valg enn å gå å legge meg under dyna, når jeg egentlig skulle ha tatt en dusj.
Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte noe. Jeg frøs selv om jeg lå under ei varm dyne. Wenche anbefalte meg å spise mat, siden jeg ikke hadde spist noe særlig. Wenche laget 2 burgere som jeg åt på rekordtid. Jeg fikk litt energi og følte meg bedre. Jeg klarte å dusje omsider og skulle skrive reisebrev etterpå. Men jeg sovna ganske fort.
Om jeg skal gå Besseggen igjen? Jeg skal ta med mamma en dag. Men da skal vi ikke klatre. Ingen får meg over hele Besseggen igjen. Ikke engang om jeg skulle fått gratis pepsi max resten av livet mitt!
Tusen takk til Magnar som inviterte meg med på turen! og millioner takk for t-skjorta jeg fikk!!! Perfekt minne! Jeg er så heldig som fikk dra sammen med Magnar og Wenche. De var så rolige og de stressa ikke. Perfekt reiseselskap. Tusen takk til alle som heia på meg, sendte meg meldinger og kommenterte! Det hjalp veldig!! 😃
Jeg var litt «redd» for å våkne til ødelagte ben og en vond kropp etter å ha gått over Besseggen. Men det gikk overraskende godt. Jeg pakket sakene mine hos Wenche og Magnar, deretter spiste vi frokost sammen.
Jeg kjørte til Dombås og måtte selvsagt innom suvenirbutikken før jeg dro videre. Jeg måtte også stoppe på selve Dovrefjell; det gjør jeg alltid når jeg kjører over der. Det fjellet har fått en spesiell plass i mitt hjerte. I april telta jeg alene på Dovrefjell med litt snø i rundt meg og 11 minus i et hagetelt. Jeg har lyst å kjøpe hytte der engang.
Jeg måtte selvsagt stoppe på Dovrefjell. Dette fjellet ligger mitt hjerte nært.
FOR EN AVSLUTNING PÅ TUREN
Jeg skal skrive et oppsummeringsinnlegg når jeg har kommet meg helt hjem. Men jeg må si at reisen i Møre og Romsdal og omegn har vært over all forventning og gitt meg så masse. Jeg har fått nye venner, jeg har hørt mange historier, lært mye om fylket, vært med på turer og besteget selveste Besseggen.
Besseggen var en vanvittig heftig avslutning på denne eventyrreisen. Jeg er glad jeg gjennomførte, selv om jeg hadde lyst å tilkalle helikopter for å få de til å hente meg da jeg klatret det bratteste partiet.
Tusen takk til alle som har fulgt reisen min og for oppmuntrende kommentarer og meldinger! Dere har gjort turen så morsom og dere har vært veldig motiverende.
