Å være bipolar er som et hus;
Man bor både i kjelleren, stua og på taket.
Når jeg er i kjelleren, er det sjeldent for å hente ved.
Det er der jeg gråter, føler meg ensom og redd.
I kjelleren er det mørkt og jeg føler meg innestengt. Jeg syns det er vanskelig å navigere seg til trappa som fører opp til stua. I kjelleren er det et bittelite vindu jeg kan se ut av.
Jeg vet hagen min befinner seg rett utenfor vinduet med et digert tre. Men kjelleren er så dyp at jeg omtrent bare kan se treets rot; og jeg som har så lyst å se hele treet.
Jeg prøver forskjellige vinklinger for å få en bedre utsikt, for å se toppen av treet. Men vinduet er for lite til å klare det.
Jeg tilbringer dager og uker i kjelleren, uten særlig tilførsel av mat og frisk luft. Det begynner å bli kvelende å være her. Jeg hører latter og tramping i etasjen over. Det er liv der. Jeg vil være en del av det, men kjelleren føles på en skremmende måte trygt. Jeg er blitt litt redd omgivelsene og jeg har mistet meg selv. Hvis jeg kommer meg til trappa og opp til stua, hvem er jeg da? Vil de andre spørre hvor jeg har vært og hvorfor? Hva er svaret mitt?
Jeg ser ut av vinduet en gang til. Et siste forsøk på å få sett toppen av treet, og kanskje et glimt av himmelen. Men det går ikke. Jeg prøver å tenke annerledes. Jeg filosoferer rundt treets rot, og dens betydning for resten av treet. Uten rota ville treet vært dødt, siden dens oppgave er å forankre treet til jorda, og ta opp vann og næringsstoffer fra jorda. Jeg innser at selv om rota ligger dypt og mørkt-akkurat som meg nå- så er den levende. Jeg er fortsatt i live og kan vokse meg stor og sterk som et tre. Jeg fant ut at jeg må akseptere situasjonen jeg er i, for deretter jobbe hardt for å kunne se toppen av treet en dag.
Hadde jeg ikke havnet i kjelleren ville perspektivet på livet vært annerledes. Rota ga meg håp.
Omtrent i blinde finner jeg trappa til stua, og jeg våger å ta steget…
Jeg kommer meg til stua. Jeg er skitten, sulten, og jeg har mentale og fysiske arr. Jeg er overveldet av lyset som skinner gjennom vinduene, og jeg er forbauset over at jeg overlevde tiden i kjelleren. I stua er det møbler, mat, frisk luft og ikke minst store vinduer. Ut av vinduet kan jeg se mer av det massive treet jeg har i hagen min. Men kun stammen på treet. Jeg ønsker fremdeles å se toppen. Tiden i kjelleren har lært meg å sette pris på det jeg faktisk har og på det jeg kan se. For øyeblikket føler jeg meg som stammen på treet- sterk og solid. Ytre påvirkning har lite innvirkning på meg. Jeg tåler nå vind, regn og stormer.
Gradvis føler jeg meg bedre og bedre. Jeg blir driftig, energisk, får mange planer, blir veldig positiv og jeg føler meg uovervinnelig. Jeg får en ide om å betrakte treet i hagen min på en annen måte. Jeg finner frem en stige og klatrer på taket. Jeg tenker jeg har stålkontroll og at jeg aldri kommer til å falle ned fra taket og ned til kjelleren igjen.
Uten noen form for sikring sitter jeg på taket og skuer over horisonten og jeg kan endelig se toppen av treet. Greiner og blader springer ut. Det er så vakkert og fint. Ingen eller ingenting skal få ødelegge dette for meg. Det har samlet seg noen bekymrede mennesker på bakken som ikke helt vet om jeg har tenkt å hoppe eller om jeg er bare høy som en skyskraper.
Det kan ikke være enkelt for folk å vite hva de skal gjøre eller si til en som er i kjelleren eller til en som sitter på taket. For når jeg er i kjelleren, føler jeg at jeg ikke fortjener omtanke og hjelp. Når jeg sitter på taket og føler meg euforisk, er det vanskelig å ta imot hjelp, siden jeg aldri har hatt det så bra før.
Men etter å ha vært sittende på taket ei stund, kommer det lyn fra klar himmel og treffer både huset og treet mitt. Ja, visst var det deilig å føle seg som toppen av treet; i full blomstring og på toppen av verden. Men ble det slik som forventet? Huset og treet mitt brenner nå – og jeg føler jeg er tilbake på start. Alt som er igjen, er ruiner av det som engang var huset mitt. Nå må jeg bygge det opp på nytt.
Rota er revet opp fra bakken – håpet mitt ble derfor borte
Stammen ble flerret opp – jeg føler meg svak og utbrent
Toppen av treet mangler nå sine greiner og blader – jeg klarer ikke å se det vakre og positive i livet lengre.
Igjen grubler jeg over treets betydning for meg;
I kjelleren så jeg bare rota; i stua kun stammen; på taket kunne jeg bare se toppen av treet.
Ved å bare kunne se deler av treet, så jeg detaljene godt.
Men for å kunne se treet i sin helhet, skulle jeg ha betraktet det på avstand. Jo lengre unna jeg kommer, mindre detaljer hadde jeg sett. Men treet kunne jeg da sett fullstendig.
Jeg grubler over hva som er best;
å se på avstand, men helheten – eller å være nærme for å se detaljene?
Svaret jeg kommer fram til; er at det beste er å kunne være tett på seg selv. Da vil man legge merke til detaljer ved sykdommen sin, slik at man får hjelp før huset brenner ned. Når man har gjort en del «dumme» ting i sykdomsfasen, men fått hjelp – mener jeg det beste er å få hendelsene på avstand slik at man kan se fremover.
Selv om treet og huset ble truffet av lynet og ble totalskadd, så finnes det fremdeles masse skog man kan ta av …
