Nervøsitet, spenning, glede og usikkerhet
I dag har det vært en slaraffendag. Jeg har lada stort sett hele dag, og det trengte jeg. Jeg dro en tur til butikken og rydda og pakka bilen. Ellers har jeg spist kylling og ris sammen med Magnar og Wenche. Vin fikk jeg også. Vi koste oss skikkelig i kveld.

Magnar og Wenche får meg til å føle meg så komfortabel her og jeg føler nesten at dette er mitt andre hjem 😛 haha… Jeg skal jo til dem i oktober igjen. Det gleder jeg meg til.

DAGEN FØR DEN STORE DAGEN
Noen tanker om Besseggen;
som nevnt i tidligere innlegg, har jeg planlagt denne reisen i ca. 6 måneder. Tidlig fikk jeg spørsmål av Magnar om jeg ville bli med å gå Besseggen. Ja, sa jeg uten å nøle. Uten å vite hva jeg sa ja til.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Etter å ha lest litt om Besseggen begynte jeg å tenke meg om. Jeg var aldri i tvil på at jeg iallfall skulle prøve, men jeg har vært veldig usikker på meg selv i den siste tiden. Magnar har beroliget meg en del, og han har troa på meg. Det er godt. Men allikevel får jeg negative tanker om at jeg ikke klarer det. Jeg skal ikke gå i dybden på det… Men jeg forestiller meg scenarioer, og det skremmer meg litt.

Det at folk vet at jeg skal gå Besseggen er både og. Jeg føler litt press på å klare det. Det er ingen som presser meg altså, men jeg har lyst å få det til for å vise at med stahet og mot at man kan klare det meste. Det lengste jeg går er omtrent 30 minutter i fjellet… nå skal jeg gå minst 6-8 timer, kanskje mer, i bratt terreng. I tillegg er eggen ganske smal og luftig, så jeg gruer meg litt til den.

Det som er pluss ved at følgere og familie vet at jeg skal bestige fjellet, er at jeg av erfaring har fått motivasjon og støtte når jeg har hatt lyst til å gi opp. Da jeg gikk 3-4000 trappetrinn opp Helgelandstrappa i fjor, hadde jeg ikke hatt styrke eller motivasjon til å klare det uten alle heiameldingene jeg fikk.

Litt fakta om Besseggen:
Besseggen ligger i Jotunheimen nasjonalpark
60.000 personer går Besseggen hvert år
Turen er på 13 km

Jeg bråvåkna 04:30 og tenkte jeg hadde forsovet meg til båten som skulle frakte oss til Memurubu for å gå Besseggen. Jeg sto opp, ordnet meg og gikk masse på dass før avreise. Jeg ville helst ikke gjøre mitt fornødne i fjellet der alle turgåere kunne seg meg. He he. Vi spiste frokost, men jeg turte ikke å spise så mye i frykt for å bli dårlig i magen over fjellet.

Vi gjorde oss klare og kjørte mot Gjendesheim. Så glad som jeg er i suvenirer, gikk jeg rett inn i kiosken for å se om jeg kunne bruke de siste pengene mine på noe. Vannflaska mi lakk, så jeg fant ei vannflaske det sto «Besseggen» på … Jeg tenkte med meg selv at det var jo et fornuftig kjøp.

Vi tok båten over til Memurubu og omtrent 20 minutter senere var vi fremme. Jeg var spent og ivrig. Det første partiet var langt og bratt, men jeg synes det var en fin sti og grei stigning. I tillegg ble det god stemning da Magnar begynte å synge julesanger.

Plutselig ble jeg våt på ryggen, den nye vannflaska jeg kjøpte meg lakk den også. Klærne mine ble litt våte, men jeg prøvde å ikke bli irritert og rettet fokuset på å nå toppen.

De eneste fjellturene jeg har vært på, er småfjell som tar 30 minutter å gå. Å prøve meg på et fjell som Besseggen, er noe helt annet enn det jeg er vant til. Men jeg ville prøve.

FØTTER PÅ SPEED
Hva skjedde nå, egentlig? Ikke for å skryte eller noe, men jeg skal jo være ærlig med brevene mine… Jeg ble ikke særlig sliten av å gå i fjellet. Vi tok det veldig med ro og hastet ikke. Vi var enige om at det ikke hadde noe å si om folk tok oss igjen. Vi skulle ha en kosetur og nyte Besseggen. Men jeg synes det var så utrolig merkelig at jeg ikke ble sliten, for når jeg går fjelltoppen Spiggiln hjemme i Stjørdal, må jeg ta masse pauser og jeg får knapt puste fordi jeg er så sliten.

Min teori er at jeg hadde masse adrenalin og var svært gira. Føttene bare gikk av seg selv, og enkelte steder hadde jeg bare lyst til å løpe. Jeg kjente det kribla i hele kroppen og jeg var på et godt sted. Jeg var veldig glad og jeg var optimistisk på at jeg skulle klare å gå Besseggen.

DET HANDLER OM INNSTILLING OG FORBEREDELSE
I 6 måneder har jeg visst at jeg skulle gå Besseggen, men det er de siste ukene jeg mistet troa på at jeg skulle klare det. Jeg leste mye og så bilder. På nettet står det blant annet at Besseggen ikke er en tur for nybegynnere, de anbefaler turer i nærområdet først. I tillegg fikk jeg høre at selve eggen er smal og luftig. Jeg begynte å krisemaksimere turen og mistet troa på meg selv. Men jeg bestemte meg for å skifte fokus og ha riktig utstyr.

Jeg tenke ved meg selv at jeg skal iallfall prøve, må jeg snu, så gjør jeg det. Tankesettet tror jeg har mye å si for hvordan turen blir. Jeg forestilte meg det aller aller verste. Da jeg kom til Memurubu og skulle opp den første kneika, var det ikke avskrekkende, men deilig at den ikke var så ille som jeg antok. Jeg tror innstillinga mi redda meg på denne turen.

I tillegg til god innstilling og positivitet, tror jeg det er viktig å forberede seg godt. Jeg kjøpte meg gode fjellsko, som hadde bra gripetak på steiner og fjell. Jeg hadde tynne ullsokker, ull-t-skjorte, god topp og ei herlig bukse jeg i tillegg følte meg litt sexy i. Sekken ble pakka lett og smart. Regnklær, jakke og mat var også med. Jeg tror det er lurt å være innforstått med at turen er heftig, brutal og ganske krevende. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg snudd … jeg kommer tilbake til det.

Vi gikk, gikk, gikk, gikk og gikk… og gikk litt til. Da vi hadde gått langt kom vil til snø. Jeg var full av energi og jeg hadde det bra. Jeg «badet» i snøen og fylte opp tomflaska med bekkevann. Den energien og gleden jeg hadde i fjellet er faktisk ubeskrivelig. Jeg følte jeg hadde fått en styrke jeg aldri har hatt før.

Etter 5 timer fra start, kom vi til en fin plass med et stup rett ned. Vi tok noen bilder og en pause. Etter pausen gikk vi videre. I det fjerne kunne vi se den omdiskuterte eggen. På avstand så den jo grei ut, men jeg ville ikke tenke på eggen, jeg ville bare komme meg dit og se hva som skjedde.

Da vi 1-2 timer senere ankom eggen, tok vi en matpause. Selve eggen så overkommelig ut, men det var det bratte partiet etter eggen jeg synes så grotesk ut.

TÅRENE PRESSET PÅ
Vi gikk over eggen, og det gikk greit. Det var langt ifra så smalt som jeg trodde. Jeg gruet meg til eggen forgjeves. MEN… partiet etter eggen var helt forjævlig. Hadde jeg visst hvor grusom den var, hadde jeg snudd. Jeg måtte KLATRE opp den siste biten. Før vi gikk eggen, så vi noen mørke skyer og vi ville prøve å komme oss på toppen før regnet kom.

Men da vi kom til fjellklatringa, øste det skikkelig ned. Det ble i tillegg glattere og utriveligere å gå. Jeg var så redd at jeg fikk panikk. Gråten kom, og jeg var svimmel og jeg følte jeg falt ned. Jeg klarte ikke å se opp eller ned, jeg bare fokuserte på å ha godt tak i fjellet og godt fotfeste. Jeg krøp på alle fire og dama bak meg kommenterte at jeg gjorde lurt i å gjøre det. Jeg kjenner jeg blir redd nå, bare jeg skriver om hendelsen. Jeg kjenner tårene presser på nå, for det var nesten traumatisk. For meg iallfall. Jeg var redd for å dø og redd for om det skulle gjøre vondt.

TOPP ETTER TOPP ETTER TOPP ETTER TOPP Topp etter topp etter topp etter topp topp etter topp etter topp etter topp
Da jeg heldigvis begynte å nærme meg toppen kjente jeg på en lettelse uten like. Jeg brydde meg ikke særlig om utsikt, selfie på toppen eller noe annet enn at jeg kom meg opp. Men på toppen så jeg enda en topp, men jeg brydde meg ikke særlig om det heller, for nå kunne jeg bare gå og slappe av. Selv om den andre toppen også var høy, var det ikke på samme måte som den jeg nettopp hadde klatra. Jeg tenkte at etter den neste toppen, måtte det vel begynne å flates ut. Men neida…. Det var den ene fjelltoppen etter den andre. Litt demotiverende, men jeg var bare glad for å være i live.

Som nevnt tidligere, handler det for meg iallfall, om forberedelse … Jeg var skikkelig forberedt på at det var en lang og utfordrende tur, så om vi brukte 10-15 timer på turen, så gjorde det ikke meg noe. Jeg hadde ikke andre plasser å være den dagen uansett.

Jeg kom meg til hektene og fikk tilbake positiviteten og føttene mine begynte å få energi igjen. Etter å ha besteget flere fjelltopper, begynte det å flate ut og gå litt nedover. Jeg tenkte vi var nede ved Gjendesheim om 1 time, men 3 timer senere var vi nede. Nedstigningen var også krevende, siden det var bratt og glatt.

SÅ MANGE FØLELSER
Jeg kom meg helberget ned og er utrolig stolt av egen prestasjon, om det er lov å skrive det. Hehehe. Det har vel ikke sunket helt inn enda hva jeg har vært med på. Det er så mange følelser på en gang, at jeg synes det er vanskelig å beskrive det.

Jeg kjøpte meg en is og jeg fikk tilbake pengene for flaska jeg kjøpte den morgenen. På hjemturen kjente jeg at jeg ble skikkelig dårlig. Jeg var kvalm, spysyk, hadde hodepine, svimmel og jeg frøs. Jeg trodde jeg fikk akutt influensa. Jeg hadde ikke noe valg enn å gå å legge meg under dyna, når jeg egentlig skulle ha tatt en dusj.

Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte noe. Jeg frøs selv om jeg lå under ei varm dyne. Wenche anbefalte meg å spise mat, siden jeg ikke hadde spist noe særlig. Wenche laget 2 burgere som jeg åt på rekordtid. Jeg fikk litt energi og følte meg bedre. Jeg klarte å dusje omsider og skulle skrive reisebrev etterpå. Men jeg sovna ganske fort.

Om jeg skal gå Besseggen igjen? Jeg skal ta med mamma en dag. Men da skal vi ikke klatre. Ingen får meg over hele Besseggen igjen. Ikke engang om jeg skulle fått gratis pepsi max resten av livet mitt!

Tusen takk til Magnar som inviterte meg med på turen! og millioner takk for t-skjorta jeg fikk!!! Perfekt minne! Jeg er så heldig som fikk dra sammen med Magnar og Wenche. De var så rolige og de stressa ikke. Perfekt reiseselskap. Tusen takk til alle som heia på meg, sendte meg meldinger og kommenterte! Det hjalp veldig!! 😃

TEST