Jeg sov kjempetungt og godt i natt. Helt til 08:30. Jeg sto opp og fikk frokost. Etter jeg hadde gomlet i meg frokost, tok Vidar meg med til et sted som het Bolle. Bare stedsnavnet i seg selv er jo morsomt og interessant.
Jeg synes dette var fint skue da vi kjørte forbi. Vidar stoppa så jeg fikk tatt bilde
Han hadde jobba i en barnehage like ved og de brukte å være mye ute. Han tok meg med til blant annet lavvoen, gapahuken, viste meg «vennskapdisse», balansetau, fjæra og fortalte historier og ga næring til den underernærte kunnskapen jeg har om tang, dyr og fugler. Det var veldig spennende og se hva Vidar har vært med på å lage for barna. Jeg syns barna i barnehagen er utrolig heldige som har Vidar.
Meg og Vidar
Da vi kom tilbake fikk jeg et lite «sjokk». Jeg gikk nemlig inn på kjøkkenet og der satt Gunn-Elise omringet av jordbær. Jeg tror ikke jeg har sett så mye jordbær på et kjøkkenbord før. Jeg fikk smake og de var nydelige.
Etter jordbærspising kjørte Andreas meg til kjøpesenteret, Lofotsenteret. Jeg ville kjøpe noen gaver. Egentlig ønsker jeg å kjøpe noe spesielt, noe man ikke finner på typiske sentre. Men jeg fant ei bok til Adele (datteren min) Jeg satt på en benk på senteret. Plutselig var det ei dame som pirka meg på skulderen. Det var kjæresteparet jeg møtte i Henningsvær. De var så koselige og det var gøy å se dem igjen.
Klokka 15 skulle jeg treffe Andreas på Kan Thai. Vi spiste og dro deretter på en biltur igjen. Han tok meg med til Glasshytta på Vikten. Jeg trodde det var ei hytte laga av glass. Men så feil kan man ta. Anlegget består av glassblåserverksted, keramikkverksted, utstilling og salg, samt kafe. Jeg kjøpte gave til noen bekjente der.
Etterpå dro vi tilbake til Gunn- Elise og Vidar. Jeg pakka sammen og forberedte meg på å dra til Ramberg. Men før jeg dro hjalp Andreas meg med å fylle vann på kjølegreia på bilen, Gunn – Elise tok klærne mine og hev de i vaskemaskina og tørket skoene mine på badet. Jeg skal nemlig møte dem i Reine i morgen, så da tar de med klærne mine. Jeg er så heldig, for jeg får stå på gjestelista til konserten til bandet til Vidar i morgen, Little country.
Jeg syns det var så magisk å kjøre denne veien til Ramberg
Etter jeg tok farvel til familien på Leknes, kjørte jeg retning Ramberg. Der har jeg fått husly til Nina Cesilie. Jeg parkerte bilen og spent gikk jeg og ringte på døra hennes. Ei sprudlende dame kom og tok imot meg. Hun viste meg badet og der jeg skulle sove. På kjøkkenbordet var det dekket på og hun hadde laga Bacalao. Jeg fikk melding fra henne tidligere på dagen om jeg likte det. Jeg trodde det var smørbrød av noe slag, så jeg måtte google. I tillegg fortalte Andreas meg hva det var…. Hvis jeg ikke husker helt feil nå, så er det saltet torsk med potet, tomat, løk og paprika. Jeg er åpen for å prøve noe nytt på turen, og det kan lønne seg noen ganger. Det var dritgodt.
Rambergstranda
Etter maten ble det servert daimkake. Nina Cesilie hadde fått uventet besøk, ei fra Finland, men som nå bor i Trondheim. Vi tre satt ei stund rundt bordet og prata løst og fast. Hun fra Finland spurte om jeg ville bli med på et morgenbad i morgen, det måtte jeg selvfølgelig si ja til. Jeg kom i 19:30 tida til Nina Cesilie og jeg kjenner kroppen fremdeles er sliten og trenger søvn. Øyelokkene er svært tunge og såre etter kløinga, men hjernen er på høygir. Men jeg skal være fornuftig å legge meg tidlig i dag.
Jeg måtte dessverre dra tidlig fra Nina Cesilie i morges. Jeg skulle bli intervjuet og få plass på campingen i Moskenes. Men jeg vurderer sterkt å dra tilbake i morgen for å gå Ryten ,besøke Kvalvikastranda og si ordentlig hadet til Nina Cesilie.
Hun ønsket meg velkommen tilbake, både med og uten dattera mi, Adele. Hun var så hyggelig og hadde utrolig fin plassering av huset sitt. Hun tipsa meg om en bruktbutikk og en elektrisk fiskebåt. Men jeg glemte å innom begge deler, men mulighet i morgen.
I 10tida var jeg fremme på Moskenes Camping…. Det sto et skilt ved veien at det var fullt… Men i løpet av turen har jeg «fått kontakter» og noen har ordna det slik at jeg fikk plass til teltet og bilen min. Jeg føler jeg ikke fortjener en slik flaks jeg har hatt på denne turen, det er helt vilt og merkelig at det går an.
Jeg satt opp teltet og dro videre til Reine. Jeg måtte innom Reine, siden mamma har drømt om den plassen i 10 år. Jeg lever ut drømmen for henne i år.
Jeg følger en side på Facebook og der har jeg lest at det er kaos ved fjellet Reinebringen og rasfare. Før jeg dro tenkte jeg at det ikke var noe poeng i å prøve å finne parkering og at jeg i tillegg har respekt for naturen. Det er uforutsigbare krefter i naturen.
Men jeg kjørte inn til Reine for å ta noen bilder å sende til mamma. Plutselig så jeg et digert og mystisk fjell med litt mørke skyer over. Det var et helt vanvittig skue.
Reinebringen er et spektakulært fjell
Jeg tenkte med meg selv «Hvis jeg finner parkering i dette turistsirkuset, så er det meningen jeg skal opp dit». Jeg spurte gutten i kiosken om hvor det var lov til å parkere, han pekte og sa «der». Jeg så en ledig plass, jeg galopperte til bilen min og fikk den ene ledige plassen. Da jeg kom inn til Reine, sto det biler parkert langs veien og alle parkeringsplasser var opptatte. Igjen, hadde jeg flaks.
Jeg tok sekken fatt og kjøpte meg 3 pepsi-max-flasker på kiosken. Det var kanskje 2-3km å gå til fjellfoten. Det er lagt sherpatrapper opp til Reinebringen. Da jeg kom til det nederste trinnet gulpet jeg litt for meg selv. Jeg fikk flashback fra Helgelandstrappa. Jeg lovte jo meg selv å aldri utsette meg for ei slik trapp igjen.
Det første steget ble tatt og opp jeg suste. Da jeg gikk Helgelandstrappa, måtte jeg ha pause etter 5-6trappetrinn, nå var mitt første stopp på 100.trappetrinn. Jeg kjente hvordan formen min hadde blitt så mye bedre på ei uke. Det føltes veldig godt. Det var fremdeles tungt, siden det var bratt.
Etter 20-30 minutter var jeg på trappetrinn 400. Jeg spurte noen turister om de visste hvor mange trinn det var…. De sa rundt 600. «Weee» tenkte jeg, dette var jo lett som bare det. Og i god tro om at jeg var over halvveis, gikk jeg videre. Trappetrinn 600 kom, så 750 og videre til 1000…. Jeg mistet motivasjonen og utsikten var heller ikke så fin. Bare små miniatyrbiler og et åpent hav. Jeg tenkte at dette ikke var verdt å få gangsperre i morgen og i tre dager til.
Men jeg trodde jo jeg så toppen og så har jeg jo dere, følgerne mine, som også motiverer meg til å fullføre ting jeg ønsker å klare.
Jeg fortsatte. Trappetrinn 1300, 1400, 1500 , 1600 og trappetrinn 1669… «Pjuh»….Nå tok trappa slutt, endelig! Men jeg var ikke på toppen enda, man måtte gå ganske bratt ett stykke til.
Etter 1 time og 16 minutter var jeg på Reinebringen. Og utsikten var helt euforisk. Det var vilt, det var magisk og det var uvirkelig at øynene mine så det jeg gjorde. Jeg var så takknemlig for at jeg ikke er blind, tenkte jeg. Det er mye man skal være glad for.. Det har jeg lært på denne turen. Mye tar man for gitt, dessverre.
Ja, jeg sliter psykisk med selvmordstanker og fandens oldemor. Men jeg har føtter for å gå fjellturer med, øyne og se med, penger, hus, mat, fingre og skrive med og familie som stort sett har god helse. Og mye, mye mer!
Da jeg var på toppen, så jeg en annen topp. Energisk, motivert og rusa på fjelluft bestemte jeg meg for å gå videre. Jeg har ikke høydeskrekk, trodde jeg. Det var helt til jeg beveget meg litt mot kanten. Jeg var redd et vindkast skulle blåse meg vekk, slik den nesten gjorde med løsvippene mine. Jeg skuet utover havet, Reine og sist, men ikke minst, utover de spisse fjelltoppene som kan minne om Mordorfjell. Fjellet er spesielt i Lofoten, de er så spisse, ikke runde som jeg bare har sett ellers i landet. Det er veldig praktfullt.
Det norske flagget er en fast følgesvenn på turene mine. Her blafrer det i vinden på toppen av Reinebringen
Når jeg går opp et fjell, er jeg så misunnelig på de som er på tur ned. Jeg tenker jeg aldri når toppen og jeg smiler ikke så veldig mye, egentlig. Men når jeg er på tur ned, så hever jeg hodet, smiler og prater med folk. Full av selvtillit. Hehe. Da jeg var på tur ned, var jeg i såpass «god» form at jeg løp enkelte steder ned. Jeg fant ut det er lettere det, enn å bremse. Men ikke helt forsvarlig. Jeg følte meg som den friskusen på tur ned fjellet og det var en så herlig følelse.
Etter fjellturen skulle jeg treffe en journalist. Jeg dusja, føna håret, retta ut håret og sminka meg. Jeg var veldig spent, men gleda meg også da. Litt over halv 5, kom han. Vi satte oss inn på Pøsa Pub på campingen. Han stilte naturligvis spørsmål og jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Jeg tror det gikk bra, bortsett fra bildene. Jeg satt på en stein ved havet… Jeg tenkte at leserne tenker at jeg venter på lokale veterinærer som skal «redde» en strandet blåhval… Ikke nok med det, jeg hadde jo på meg blå genser også. Hehe. Men som skrevet tidligere. Utseende og vekta mi skal ikke hindre meg fra å ha fine dager i Lofoten 😊
Ordnet meg til å bli intervjuet av lokalavisa.
Etter intervjuet kjørte jeg til Jokerbutikken. Jeg skulle nemlig grille. Jeg kjøpte kull, tennvæske og mat. Da jeg kom tilbake til campingen, begynte jeg å helle på kull og tennvæske og skulle få futt på dette der. Jeg fikk det ikke til. Så jeg gikk til en figur som satt opp teltet sitt. Selvsagt kunne han ikke norsk. Jeg skulle liksom forklare hva jeg trengte hjelp til.. «Hello, can you help me with the bål»? … «I cant do it”. Han ble med og fikk fyr på skiten.
Etter 2-3 minutter slukna det. En ny mann gikk forbi, og jeg spurte om han hadde peiling på dette her. «Sorry, I dont speak Norwegian» sa han…. Igjen måtte jeg prøve å prate engelsk og han skjønte utrolig nok hva jeg mente. Han forklarte at jeg måtte blåse litt etter hvert. Ja ja tenkte jeg…få fyr, så jeg får spise kyllingen min. Igjen slukna bålet og jeg gadd ikke mer. Jeg spiste kald kylling fra det fine servise jeg hadde fått fra Byggtorget Mosvik.
Da jeg spiste den siste kyllinglårbiten, kom engelskmannen og kjente på grillen… «Now its hot, now you can cook»…. Der satt jeg som fire utropstegn og sa “jaha, but the oven slukna and Im eating cold chicken now» Han lo og sa jeg måtte vente ei stund før det ble varmt…. Nå sitter jeg utenfor resepsjonen og skriver dette her. Jeg blir snart henta av Andreas. Vi skal på konsert i Reine, på Tapperiet. Der skal Vidar spille, han jeg lå hos i går. Gunn-Elise blir også med. Jeg gleder meg til å se dem igjen. Og det er så kult at jeg står på gjestelista, føler meg liksom litt VIP.
Jeg er fremdeles på Moskenes camping. Jeg har tatt det veldig med ro i dag og godt var det. I 12tida fikk jeg melding fra Helge (En jeg skal sove hos i morgen), om jeg ville bli med ut på en biltur. Selvfølgelig ville jeg det. Han kom og henta meg på campingen og tok meg med til Å.
Vi dro på en restaurant og kjøpte oss kaffe og cola. Vi satt og prata om alt og ingenting, alvor til humor. Vi satt der til klokka bikka 14.
Etter kaffepraten viste han meg huset sitt og deretter kjørte meg tilbake til teltet. Etter ei stund på campingen fikk jeg melding fra Helge igjen – om jeg ville bli med ut i båt. Igjen var svaret selvfølgelig ja. Han henta meg på campingen og vi dro til Reine. Der ventet det en stor båt og plass til mange mennesker. Han bruker å ta med turister om bord. Jeg fikk æren av å sitte i skipperstolen. Det syns jeg var så kult og artig.
Han viste meg forskjellige steder, der han vokste opp, historier om steder og fjell. Han sa også at båten hans er oppkalt etter er fjell som heter Svatind. Etter hvert så fikk jeg prøve å styre båten også, det var litt nervepirrende, men jeg fikk det no til 😊
Etter en times tid la vi til kai i Reine igjen. Helge spurte om jeg ville bli med på Anitas sjømat. Helge syns Ole Brum-burgeren der er så god. Tror det var fiskeburger med reker. Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil, siden jeg, for det første ikke er så glad i å prøve noe nytt innen mat. Og for det andre er jeg litt tvilsom til å prøve fiskeretter. Men vi dro, og det var en stilig restaurant med blant annet tørket fisk som lysekrone (Se Bildet). Jeg bestilte fiskeburger med laks som topping og salat.
Lyskrone laget av tørrfisk
Etter ca. 5 minutter var maten klar. Jeg var så spent og tok et jafs. Det smakte litt som fiskekaker, og det er jo godt. Jeg syns det var veldig godt og jeg er glad for at jeg turte å prøve noe nytt. Jeg fikk en ide om å lage det til Adele (dattera mi) også.
Da vi var ferdig å spise kjørte Helge til Å igjen. Å er Lofotens vei ende. Vi parkerte bilen og gikk en liten bit. Da kom havet og jeg sto ved Lofotens ende.. Det syns jeg var litt spesielt å tenke på. Jeg skulle ønske jeg hadde med meg notatboka mi, slik at jeg kunne skrive ned alt Helge hadde sagt, for det var mye. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med han. Jeg skal sannsynligvis sove i hagen hans i morgen.
I morges forsov jeg meg. Vanligvis står jeg opp før alarmen ringer. Men i dag, når jeg faktisk skulle rekke noe, slumret jeg mange ganger. Jeg skulle nemlig bli med Helge på båttur igjen.
Båten skulle gå 09.45 og jeg var der 09:30. Ut på fjorden vi dro, og jeg fikk igjen sitte i skipperstolen. Jeg fikk tilbud om å bli med igjen klokka 15 og det var planen….helt til øyet mitt øyeblikkelig ble rødt. Det var såpass ubehagelig at jeg måtte kjøre en time, til Leknes, for å finne apotek.
Jeg kom fram og apotekteknikeren trodde det var betennelse, men fikk noen øyedråper.. Om det ikke hjalp, måtte jeg kontakte lege. Øyet ble bedre og jeg dro til Gunn- Elise og Vidar… Andreas var fremdeles på besøk hos dem han også. Jeg sendte melding til Gunn- Elise tidligere på dagen og spurte om jeg kunne få sove hos dem i natt, og svaret var at senga sto og venta på meg.
På turen fikk jeg øyebetennelse.
Etter jeg kjøpte meg øyedråper dro jeg til Lofot-Tidende. Jeg fikk SMS på tur til Leknes om jeg ville kom innom for å prate om eventyrturen min. Jeg sa selvsagt ja til det 😛 he he…. En hyggelig journalist møtte meg og vi satt oss ned og prata ei stund. Noen timer senere, lå artikkelen ut på nett.
Jeg kom fram til familien og slo meg ned. Etter hvert dro hele gjengen til Ballstad for å møte en fyr jeg skal finne på noe med på onsdag. Jeg skal ikke si hva jeg skal….Dere får følge med 😛 hehe.. På onsdag skal jeg gjøre to ting… den ene tingen er meget spesielt og sannsynligvis noe man bare gjør en ting i livet 😃
I dag har jeg vært et ekte dovendyr. Jeg sov til 9 og spiste frokost. Deretter dro jeg og Andreas på to bruktbutikker, som viste seg å ha mye ubrukt.
Nå er det ca. 10 år siden svigerbroren min fikk seg tur-t-skjorte fra meg, jeg tenkte det var på tide å få seg ei ny t-skjorte fra meg. Jeg fant ei t-skjorte det sto «vill og vakker, Lofoten» på den … den kjøpte jeg til den gode, snille og hjelpsomme svogeren min. For 10 år siden var jeg i Ullared og da fikk han seg Ullaredskjorte som han har brukt mye.
Etter vi presset varene inn i bilen, suste vi hjem igjen. En av mine følgere på snapchat har jeg hatt litt kontakt med. Han lurte på om vi skulle finne på noe, så det endte opp med at vi skulle spise middag sammen. Vi dro på Lille Milano i Leknes og jeg bestilte meg kylling, ris, peppersaus og salat. Det var veldig godt og trivelig.
Han informerte meg om at kjørelyset på bilen hadde tatt kveld. Heldigvis var han en handyman og sa han kunne hjelpe meg med å bytte lyspære. Etter middagen dro vi til Esso og han fiksa det.
Da jeg kom til Vidar og Gunn-Elise slokna jeg ganske fort på sofaen deres. Jeg sov vel rundt en times tid. Sååå velkommen og «hjemme» føler jeg meg… haha… Jeg har det veldig fint her. Jeg er litt glad for at jeg tok en rolig dag i dag for i morgen vil bli en innholdsrik dag 😊
Dagen i dag ble en innholdsrik dag. Jeg sto opp i 07:30 tida og forberedte meg på å dra på havfiske i Ballstad, hos fiskeren Børge Iversen. Kl.10:00 satte vi oss i båten. Etter 30 minutter stoppa han båten og jeg kunne slenge ut snøret. Jeg venta og venta, men ingen fisk bet på.
Fisketur på Ballstad sommeren 2020.
Da det hadde gått ei stund, forflytta vi oss. Jeg prøvde noe annet enn fiskestang… sånn langt snøre med håndtak og 3-5 sluker på tråden. Jeg syns det nappa litt, men trodde det var bunnen, men dro opp i tilfelle det skulle være en Lofottorsk.
Joda, i havet så jeg 2 hvite duppeditter. Det var 2 småsei jeg hadde fått på kroken. Jeg fikk de opp i båten, men måtte ha hjelp til å få de av kroken da.
Vi forflytta oss videre igjen, og jeg kasta ut. Omsider rykka det ganske kraftig i stanga mi, det ble en kul bøy på den. Jeg sveiva og sveiva, trodde jeg aldri skulle få fisken til båten. Men plutselig så jeg noe digert i vannet. Børge kom med en slags «håv»..men istdenfor «netting» på håven, så var det spisse «kroker» som han fanget og fikk opp fisken med.
Det var en passe stor sei jeg fikk. Da vi ble ferdig, skjedde det noe kult. Børge begynte å sløye fisken og kastet fiskehoder og innvoller i sjøen. Da kom det mange fugler. Børge holdt også fisk i hånda, og måkene henta maten fra hånda hans. Det var artig å se på.
Måkene ble helt ville da Børge slengte ut fiskerester.
Da vi kom i land ble vi med på «slakteriet» der han ordnet med fileter jeg kunne ta med hjem. Jeg kom frem til Gunn-Elise og Vidar og ga dem fisken. Det var en utrolig opplevelse og er glad jeg dro.
Etter litt avslapning hjemme hos Gunn-Elise og Vidar på Leknes, dro vi til Alstad. Der arrangerte The Art Collective et sosialt kunstverk. Alle deltakerne fikk utlevert lerret, maling og pensel + en oppgave. Oppgaven skulle vi få tolke fritt, men måtte male noe lignende som det arket vi fikk utdelt. Til slutt skulle 63 lerret samles og bli til ett stort bilde. Det var vanskelig, men resultatet ble fint.
Her er mitt bidrag til prosjektet.
Jeg måtte videre etter maletimene, for jeg skulle nemlig ned til Å, til Helge. Jeg sa farvel til Gunn – Elise, Vidar, Andreas og jenta i huset. Jeg var velkommen tilbake og jeg setter så stor pris på alt de har gjort for meg og veldig glad for at jeg har fått de i livet mitt.
Før jeg dro til Helge, måtte jeg ha litt mat. Jeg dro på Tapperiet i Reine og bestilte den gode pizzaen de har der. Da pizzaen var fortært suste jeg til Helge som bor i Å. Jeg gikk inn og jeg fikk hilse på familien hans.
Etter hvert spurte Helge om jeg ville bli med på båttur.. da var klokka 22! Jeg vil ikke la en eneste mulighet til opplevelser gå ifra meg og jeg sa ja. Vi dro til båthavna og jeg var usikker på hvilken båt vi skulle ta. Vi gikk om bord på en stor båt, men på siden av båten lå det en mindre båt, det var den vi skulle kjøre.
Båten til Helge gikk veldig fort, synes jeg!
Jeg tok på meg redningsvest og ut på havet vi dro. Men nå må jeg pakke og rekke ferga til Bodø. Jeg tilbragte natta i den store båten og det var dødskult. Men det å komme seg opp og ned fra køya er verdt en egen avhandling. He he.
I denne båten til Helge, sov jeg den natta
Nå sitter jeg i stua på båten og forbereder meg til å gå ut i regnet og dra til fergeleie. Igjen gruer jeg meg voldsomt til ferga. Stiller jeg meg på riktig plass, virker håndbrekket, kommer jeg meg av ferga osv osv. Ferga tar 4 timer. Siden det ble lite søvn i natt, skal jeg ta med meg hodeputa og prøve å sove litt på ferga.
I natt lå jeg i fiskerbåten til Helge. Det var veldig spesielt og utrolig kult. Jeg er så glad for at jeg fikk den muligheten og det var en perfekt avslutning på Lofotenturen min.
Jeg våkna halv 6 og pakka og gjorde meg klar til å dra til fergeleie som var 10 min unna båten. Jeg kom til Moskenes ferjekai og parkerte. Var jo 3 timer til ferga kom. Jeg begynte å fryse, så jeg henta dyna og puta og sovna bak rattet. Jeg sov vel 2 timer.
Jeg stilte meg i fergekø og fikk rulle om bord 10:15. Jeg tok med meg puta på ferga og sovna ganske fort igjen. Jeg sov 2 x 45 minutter. I mellomtiden spiste jeg en real frokost; Hamburgertallerken. Overfartstida var 4,5 timer, det begynte å bli litt kjedelig til slutt.
For noen dager siden fikk jeg en hyggelig invitasjon av Cathrine og Cato (ett par jeg besøkte i Fauske før jeg dro til Lofoten). Jeg ble invitert på familietreff med grilling. Jeg syns det var koselig å bli invitert selv om jeg ikke er i familie. Jeg kom dit og ble tatt godt imot. Jeg hilste på de som allerede hadde kommet og de var så trivelige. Jeg spiste, lo og hørte på Cathrines fine velkomsttale.
Tommy hadde ordna med kamkake til jeg kom.
Barna badet i badelandet som Cathrine hadde ordna i hagen sin.. Et oppvarmet basseng med flamingo og annet gøy. Jeg måtte kjøre videre, til Bjerka. Underveis til Bjerka måtte jeg stoppe 2 ganger for å sove litt. Jeg er sjokkert over hvor uansvarlig enkelte er i trafikken …. det var 2 biler som hadde det fryktelig travelt…tok skumle forbikjøringer.. Hadde ikke jeg bremsa så bilen fikk plass foran meg, hadde han krasja i 2 motorsyklister som kom imot.
Etter 3 timer var jeg fram til Tommy Haugli, som bor på Bjerka. Han ønsket meg velkommen og viste meg rundt i huset. På senga lå det håndduk og vaskeklut og han styrer og ordner for meg. Skikkelig gentleman.
Jeg tok meg en dusj og etterpå hadde han skaffa kamkake som jeg skulle få prøve. Jeg slengte på salami og spiste den. Den var veldig god. Nå står det pizza i ovnen 😊Vi kan å kose oss ja. I morgen blir en stor dag, jeg skal endelig se dattera mi igjen ❤
Jeg starta 07:30 fra Bjerka og skulle til Brekkvasselv for å besøke bekjente. MEN…. Akkurat idet jeg passerte Nordlandsporten sa det «pling» og motorlampa begynte å lyse. Jeg fikk panikk og ringte pappa. Etter å ha konferert med han, kjørte jeg til Namsskogan til nærmeste bilverksted.
Mekanikeren sa at jeg sannsynligvis hadde «daukjørt» bilen ei stund, så jeg måtte kjøre på høyt turtall noen mil for å få ut litt sot. Da jeg starta bilen igjen, var lampa borte. Så jeg suste av gårde til Brekkvasselv.
Etter ei stund på besøk der, slokna jeg på sofaen. Da jeg våkna vendte jeg snyteskaftet til Steinkjer, for jeg ville ha thaimat. Jeg kjøpte meg selvsagt buffe. Jeg åt meg så mett at jeg så vidt klarte å gå rakrygget. Jeg visste at mamma hadde tatt med dattera mi, Adele, på kino. Vi skulle egentlig møtes hjemme hos mamma på Inderøy, men jeg kom før tida, så jeg ville overraske dem ved å stå utenfor kinosalen da de kom ut.
Jeg var så spent, glad og lengtet så mye etter Adele. Jeg sto utenfor salen og trippa og så på klokka. Plutselig kom det barn og voksne ut døra. Jeg så Adele, men hun så ikke meg med en gang. Da hun fikk øye på meg, ble hun så lang i maska. Det var helt fantastisk herlig å se at hun ble så overraska og glad for å se meg. Hun kom løpende mot meg og slang seg rundt halsen min.
Jeg ville aldri slippe henne, men hun hadde blitt tyngre på 2-3 uker… he he… Vi dro deretter hjem til mamma på Inderøy. Jeg ga Adele gave etter gave, og hun glad for hver pakke, unntatt matboksen med troll på… Det var visst ikke så interessant blant hester, ponnier og andre leker.
I dag har vi bare vært sammen, hørt på alt hun ville fortelle og gått tur med hunden til mamma. I morgen drar vi hjem til Skatval, Stjørdal.
I dag våkna jeg av Adele ❤ Det er lenge siden sist jeg ble vekt av henne, jeg kjente det var på tide.
Da jeg var i Lofoten ringte jeg hjem til mamma og lurte på om hun kunne lage koldtbord til jeg kom hjem. Mamma sa ja med en gang. Hun laget blant annet kyllingklubber, kyllingfilet, ris, søtpotet fries, spekemat, ribbe, karbonader og eggerøre. Det var så godt.
Like etter lunsjen dro jeg og Adele til pappa på Levanger. Vi prata løst og fast. Etter en times tid til pappa dro jeg og Adele hjem til Skatval, Stjørdal. De fleste vil vel ha lørdagspizza på en lørdagskveld, men Adele ville ha fiskeboller, så da ble det det.. he he.
Adele har lekt mye med bamsene sine, mens jeg har slappa av i sofaen. Vi har også sett dragetreneren og spist godteri sammen.
Dette vil trolig bli den siste oppsummeringen av eventyrturen… Men følg gjerne med, et nytt kapittel i Lindas Eventyr starter nå. Jeg har fått meg redaktør og jeg begynner å skrive på historien til uka 🙂
Mamma laget koldtbord til jeg kom hjem fra eventyrturen
