Et dikt om demens
Du sitter der, redd
Far, du som alltid var så modig
Far, du som alltid var så modig
Jeg ser deg i øynene
Flakkerende blikk
Flakkerende blikk som møter et engstelig blikk
Hva skal jeg gjøre for deg? Hva kan jeg egentlig gjøre?
Jeg skal selvsagt fortsette å besøke, støtte og trøste deg.
Men jeg vil ikke skremme deg, da du ikke hver gang husker meg.
Du sitter der, ensom
Far, du som alltid var sosial
Jeg ser deg i øynene
Trist blikk
Trist blikk som møter et søvnig blikk
Jeg er trett, far, for du er i tankene mine
dag og natt
Hva kan jeg gjøre for deg? Hvordan får jeg deg frisk igjen?
Du sitter der, sur og grinete
Far, du som alltid var blid og fornøyd
Jeg ser deg i øynene
Sorgfullt blikk
Sorgfullt blikk som møter et lengtende blikk
Jeg ser sorgen i dine øyne, for det var ikke slik det skulle bli
Jeg lengter sånn etter deg.
Hva kan jeg gjøre for deg? Hvordan får jeg deg til å huske meg igjen?
Du sitter der, desorientert
Far, du som alltid var lynskarp hodet
Jeg ser deg i øynene
Glødløst blikk
Glødløst blikk som møter et trist blikk
Sykdommen har frarøvet deg livet.
Jeg er trist som faen, for at dette rammet deg!
Og det er ingenting jeg kan gjøre.
Du sitter der, forvirret
Far, dette er ikke deg
Jeg ser deg i øynene
det er ingen der
Tomt blikk som møter et fortvilet blikk
Jeg kjenner på en håpløshet som ikke kan beskrives
Jeg skulle gjort alt for å få deg tilbake, far.
Bare kom tilbake.
Mange spør meg hvorfor jeg besøker deg så ofte da du ikke husker meg allikevel …
Svaret de får, er at jeg husker deg.
3 kommentarer
En trist sannhet som kan ramme hver og en. Jeg tenker mye på alderdommen i det siste om hvordan jeg ville være om noen år ettersom jeg plages mye nå på min alder av 61 år….
Ja, desverre.. en forferdelig sykdom.
Så leit å høre at du bekymrer deg for det…Jeg håper du får en strålende og lang framtid <3
Takk:)Det håper jeg også:) Og du også:)