Nervøsitet, spenning, glede og usikkerhet
I dag har det vært en slaraffendag. Jeg har lada stort sett hele dag, og det trengte jeg. Jeg dro en tur til butikken og rydda og pakka bilen. Ellers har jeg spist kylling og ris sammen med Magnar og Wenche. Vin fikk jeg også. Vi koste oss skikkelig i kveld.
Magnar og Wenche får meg til å føle meg så komfortabel her og jeg føler nesten at dette er mitt andre hjem 😛 haha… Jeg skal jo til dem i oktober igjen. Det gleder jeg meg til.
DAGEN FØR DEN STORE DAGEN
Noen tanker om Besseggen;
som nevnt i tidligere innlegg, har jeg planlagt denne reisen i ca. 6 måneder. Tidlig fikk jeg spørsmål av Magnar om jeg ville bli med å gå Besseggen. Ja, sa jeg uten å nøle. Uten å vite hva jeg sa ja til.
Etter å ha lest litt om Besseggen begynte jeg å tenke meg om. Jeg var aldri i tvil på at jeg iallfall skulle prøve, men jeg har vært veldig usikker på meg selv i den siste tiden. Magnar har beroliget meg en del, og han har troa på meg. Det er godt. Men allikevel får jeg negative tanker om at jeg ikke klarer det. Jeg skal ikke gå i dybden på det… Men jeg forestiller meg scenarioer, og det skremmer meg litt.
Det at folk vet at jeg skal gå Besseggen er både og. Jeg føler litt press på å klare det. Det er ingen som presser meg altså, men jeg har lyst å få det til for å vise at med stahet og mot at man kan klare det meste. Det lengste jeg går er omtrent 30 minutter i fjellet… nå skal jeg gå minst 6-8 timer, kanskje mer, i bratt terreng. I tillegg er eggen ganske smal og luftig, så jeg gruer meg litt til den.
Det som er pluss ved at følgere og familie vet at jeg skal bestige fjellet, er at jeg av erfaring har fått motivasjon og støtte når jeg har hatt lyst til å gi opp. Da jeg gikk 3-4000 trappetrinn opp Helgelandstrappa i fjor, hadde jeg ikke hatt styrke eller motivasjon til å klare det uten alle heiameldingene jeg fikk.
Litt fakta om Besseggen:
Besseggen ligger i Jotunheimen nasjonalpark
60.000 personer går Besseggen hvert år
Turen er på 13 km
