I natt våkna jeg i 03tida av vinden … Det var kanskje ikke den beste ideen og telte ytterst på bryggekanten. Jeg ble litt redd, for teltet var jo ikke festet til noe. Det er ikke ofte jeg er glad for at jeg er tung, men følte på litt sikkerhet for at jeg og teltet ikke skulle blåse på sjøen.
Men i 6tida tok vinden seg opp, og det ble helt forferdelig å være inne i teltet. Vinden tok soveposen min og den havna nesten i vannet …mens jeg henta soveposen, fløy regntrekket av gårde… Jeg er glad det var grytidlig, så jeg håpte jo ingen så hvordan jeg plagdes … Men forundrer meg ikke at skroværinger er oppe før fuglene skiter for å få med seg alt som skjer på øya.
Den dagen jeg kom på øya, så jeg et skilt det sto «Kjærlighetsstien» på… Den stien ville jeg gå i løpet av oppholdet mitt. Jeg hadde god tid, så jeg parkerte i sentrum og gikk dit. Etter 45 sekunder tok stien slutt. Det viste seg at det ikke var en romantisk sti, men et gatenavn. Skuffet gikk jeg tilbake til bilen.
12:40 gikk ferga fra Skrova til Svolvær. Jeg stilte meg bak en søppelbil og så ingenting foran meg. Jeg var ute i god tid. Klokka nærmet seg 12:30 og biler fra Skrova kjørte forbi meg… Jeg tenkte de kanskje skulle hente noen på ferga. Plutselig prata en mann til meg gjennom bilruta mi og sa «Hvis du skal være med ferga, tror jeg du må kjøre til ferga nå».
Jeg kjente hvordan pulsen økte og panikken spre seg i hele kroppen. Jeg stresser lett og jeg kan bli litt fastlåst i tankene jeg har. Jeg følte det ble verdens undergang om jeg ikke kom meg på DEN ferga. Selv om det gikk ei ferge 2 timer senere.
I hui og hast kjørte jeg ned til fergemannnen og spurte om jeg kunne få være med. Han sa jeg hadde flaks, for det var plass til en liten bil til. Jeg kjørte om bord og gikk opp på dekk. Etter en halvtime ankom jeg Svolvær. Jeg hadde gruet meg litt til å kjøre der, men jeg har utfordret meg masse med bilkjøring siden jeg starta på turen min, så jeg var faktisk roligere enn det jeg hadde forestilt meg.
Jeg skulle til et sted som het Laukvik, men på veien ble jeg litt distrahert. Store neongule plakater med konkurssalg sto ved veien. Jeg kjørte forbi den første, så den andre.. men da den tredje kom, så tenkte jeg at det var meningen at jeg skulle innom. Det var mye jeg ville kjøpe, men jeg har ikke så stor plass i bilen og pengene har fått føtter å løpe på. Fornuftig som jeg var, kjørte jeg videre til Laukvik.
Etter en halvtimes tid kom jeg til en superkoselig plass! Jeg var sulten og spurte kassadamen på den lille butikken etter restaurant. Jada, de hadde en restaurant som het «Fyret».
Da jeg kom inn ble jeg møtt av et stativ med postkort. Jeg kjøpte en del, så i kveld skal jeg skrive og sende postkort til familien min. Da jeg var mettet på kyllingsnadder dro jeg dit jeg skal være i natt. Jeg fant fram til huset, men ikke inngangen. Jeg ringte og ut kom ei blid og varm dame som ønsket meg velkommen. Hun viste meg litt rundt og sa jeg måtte føle meg som hjemme.
Vi satte oss ut på verandaen og jeg fikk kaffe og melon. Praten gikk lett og vi hadde dyptfølte samtaler. En time eller to senere tok hun med meg på ekspedisjon i Laukvik. Vi var innom ei koselig dame som blant annet hadde hund, hane, ender og bittesmå kyllinger. Jeg fikk sett kirka og samfunnshuset som ble bygd på dugnad, hvite strender, fjell, «tørkestativ» for å henge fiskehoder på, kaia med store steiner på land, som havet under stormer har forårsaket, båter og en kaffebar jeg fikk vite forhistorien til.
Da vi kom hjem igjen, begynte hun å lage hjemmelaget pizza. Nå sitter jeg i sofaen og lukter den deilige pizzalukta. Nå skal jeg ut å fange midnattssola på kamera.
