i natt sov jeg dårlig … Jeg hadde vondt i føttene (etter å ha gått 3000 trappetrinn dagen før), men den største grunnen til at jeg sov dårlig, var fordi han i naboteltet snorka så hinsides høyt.. men bra noen av oss på campingen sov godt da.
Jeg våkna rundt 07 og begynte å pakke sammen teltet. Jeg hadde på forhånd av turen bestemt meg for at jeg ikke skulle kjøre i sentrum, verken i Mosjøen, Fauske eller Lofoten.. men man vokser ikke noe særlig av å ikke prøve ting man frykter. Så jeg kjørte- selv om jeg var overbevist på at jeg kom til å bulke bilen til pappa- til Mosjøen sentrum.
Jeg klarte det og selvtilliten min innen bilkjøring økte. Jeg satte kurs mot Korgfjellet fjellstue, der skulle jeg møte en kompis av meg, Tommy. Jeg traff han dagen før også, men vi hadde en lunsjavtale i dag.
Spiste middag sammen med Tommy på Korgfjellet
Etter vi spiste hamburger, dro vi på et loppemarked og deretter Bjerka Kro for dessert. Han er en svært engasjert figur og har hjulpet meg masse. Han styrer og ordner for meg. Jeg fikk blant annet en samekniv, 3 powerbanker som han har ladet opp, solbriller, mobilholder til bil og bluetooth headset/-og høyttaler. Han skjemmer meg bort.
Tommy forklarte meg veien opp til Fauske, slik at jeg var litt forberedt. Han hadde rett i at det var mange rundkjøringer i Mo i Rana. Men jeg er veldig imponert for godt merket e6 er… jeg har hittil kjørt helt riktig. Jeg hadde Saltfjellet omtrent for meg selv… var utrolig deilig å dundre musikk med mye bass over fjellet.
Jeg stoppa der polarsirkelen var.. Etter ca 3 timer kjøring fra Korgfjellet ankom jeg Fauske. Jeg dro på shopping og mestret «by»kjøring. I 17tida dro jeg til en familie på 5 + en hund. Jeg var veldig spent og litt nervøs.. men mest av alt gleda jeg meg.
Jeg ble godt tatt imot og inkludert med en gang. Jeg fikk servert taco og etterpå satt jeg opp teltet, men jeg fikk hjelp av jenta i familien til det. Etter kaffen tok familien med meg til Sjønstå gård… der var det veldig fint. De kunne fortelle meg litt om plassen og det var fint å vite. For eksempel på søndager selger de den lokale lefsa der… «Møsbrømslefse»..Den tenkte jeg jeg skulle prøve å spise før jeg dro fra Fauske. Etter vandringa på tunet, gikk vi til stranda.. der kasta vi flyndre.
I morges sto jeg opp til et dekket frokostbord. Ristet brød, frukt, egg og mye annet snadder. Etter frokost prata jeg ei stund med Marit og Bjørn om mye forskjellig. Det var en utrolig hyggelig familie og jeg er så glad for at jeg har blitt kjent med dem. De sa jeg var velkommen tilbake. Jeg blir helt rørt over at det finnes slike folk som dem.
Det som var veldig kult, var at mannen i huset, Bjørn, er gitarist, vokalist og låtskriver. Så heldig som jeg er, fikk jeg med meg en signert plate hjem. Jeg har lest noen av tekstene hans og jeg er veldig imponert. Man kan forresten finne sangene på youtube og jeg tror man finner dem på spotify også. Søk på Buhre eller inculcado 🙂
Jeg dro videre til sentrum for å shoppe litt … igjen. Jeg fant meg blant annet en bruktbutikk og sendte en snap av det. Ikke lenge etterpå, ringte Cathrine (ei herlig dame jeg skal sove hos i morgen). Hun hadde sett snappen og spurte om jeg ville bli med på en annen bruktbutikk like utenfor sentrum.. Selvfølgelig ville jeg det.. jeg har jo lopper i blodet.
Cathrine plukka meg opp og jeg ble med. Vi fant tonen med en gang, syns jeg iallfall. Hun var veldig utadvendt og sprudlende. Etter besøket hos «Huset i svingen» ble jeg med henne hjem for kaffe. Vi satt i den nydelige hagen hennes ei og stund og pratet om dype ting som livet og kjærligheten.
Etter noen koselige timer sammen med Cathrine kjørte jeg til en familie som har åpnet hjemmet sitt for meg. Jeg parkerte og ringte på døra.. Det er litt spesielt å ringe på døra til vilt fremmede folk og ved første møte skal jeg sove hos dem 😛 men veldig spennende og jeg ville ikke vært foruten denne turen.
Alt har gått knirkefritt så langt (bortsett fra sinnsykt vonde føtter). Uansett, jeg haltet meg fram til døra og ei koselig jente åpnet døra og skulle vise meg trehytta jeg skulle sove i. Etter hvert kom mannen hjem og han viste meg toalettet og jeg fikk tatt meg en dusj.
Nå sitter jeg i trehytta og hører musikk. Jeg skal snart gå ned til sentrum for å møte ei venninne. Jeg skal utforske utelivet i Fauske. Det er utrolig fint i hagen her og et yrende dyreliv; kaniner, katt, høner og jeg er litt redd om det er edderkopper i trehytta 😛
Utrolig spesielt å sove i ei trehytteHadde det veldig fint i trehytta
I natt var jeg sammen med ei venninne på utestedet Kaptein Larsen i Fauske. Det var god stemning og mye folk der. Jeg var tilbake i trehytta i 3tida på natta.
I 7tida våkna jeg av hanegal, det var veldig koselig og spesielt. Det er ikke noe jeg opplever hver dag for å si det sånn. Jeg sovna etterpå igjen da. Mannen i huset kom med kaffe og vi satt lenge på benken utenfor trehytta og prata om alt fra biler til dyr.
Her satt jeg en stund og prata med han som laga trehytta
Han var en utrolig koselig og humørfylt mann. Det som var litt synd, var at kona hans var bortreist da jeg var der. Jeg har hatt en del kontakt med henne på Messenger og hun er så grei og koselig. Men jeg håper jeg treffer henne ved en annen anledning da 😊
I 12:30-tida kjørte jeg til den tredje og siste familien jeg skal besøke i Fauske. Her ble jeg tatt imot med vidåpne armer. Jeg fikk omvisning i huset og Cathrine sa jeg bare måtte føle meg som hjemme. Hun og Cato har en fantastisk spennende og herlig hage. Det er så mye rart å se på der. Det er blant annet dukkestue, grønnsakshage, kjøkken, basseng, «veiskilt» osv. De er svært kreative og liker gjenbruk.
Kjøkkenhagen til Cathrine 🙂
Like etter jeg kom, fikk jeg servert kjempegod blomkålsuppe. Det ramlet inn folk etter folk og de var så trivelige alle sammen. Jeg fikk også hilst på barnebarnet på 5,5 år og hun var en aldeles nydelig jente. Vi lekte litt og hun lurte på når jeg skulle lese eventyr.. he he.
Vi satt ei stund i hagen og nøt finværet og prata. Jeg fikk også møte ene dattera i familien og det er jeg så glad for. Hun var så vakker, og jeg hadde noen dype samtaler med henne. Etter ei stund kom grillmaten frem. Jeg prøvde noe jeg ikke hadde prøvd før. Det var blomkål og smelta ost og en slags brokkolisalat. Det var utrolig godt. Jeg fikk være med Cathrine til grønnsakshagen hennes for å plukke salat til middagen.
Etter middagen fikk jeg vite at Cato hadde fått tak i ei bok om kystriksveien til meg.. jeg ble så rørt og takknemlig for det. I natt skal jeg kjøre til Skutvik ferjekai, så jeg måtte sove litt først. Det føles som om jeg er på hotell. Jeg har fått dobbeltseng, håndduker lå bretta på rommet «mitt» og på et brett lå det såpebobler med en tekst på, pepsi max, desinfeksjon, kleenex og pringles. Reisen min ble så mye bedre enn jeg forventet.
Menneskene jeg har møtt så langt er helt… Jeg finner ikke helt de riktige ordene..Men jeg er så glad for at jeg har blitt kjent med alle sammen. Nå skal jeg gå ned å være litt sosial før jeg setter meg i bilen og kjører til Skutvik. Jeg er sååå redd og nervøs for om jeg får plass på ferja eller ikke. Jeg er der ca 8 timer før avgang…men har hørt køen samler seg opp i løpet av natta.
I natt kjørte jeg fra Fauske til Skutvik. Jeg hadde veien stort sett for meg selv. Det var utrolig deilig. Jeg var den første i køa.. men rundt 08 begynte det å fylle seg opp.
Jeg tror de som har sett snappene fra meg i dag, vet hvilken nervepirrende dag det har vært for meg. Jeg hadde katastrofetanker De Luxe.. Alt som kunne gå galt, tenkte jeg kom til å skje meg. Jeg fikk iallfall hjertet i halsen da jeg fikk høre jeg måtte rygge ut fra ferga.
Ferga kom, og jeg var nest sist inn. Etter 1,5 time var jeg i Skrova, Lofotens Hawaii. Jeg klarte å rygge ut uten hjelp og jeg visste ikke hvor jeg skulle kjøre. Så jeg kjørte etter en bobil… Det var utrolig smale veier, men veldig koselig.
Stranda på Skrova
Jeg hadde på forhånd tenkt meg til et sted som heter Hovedkontoret. Det er et coworking space i Skrova som tilbyr kontorplass med rask wifi i fantastiske omgivelser for lokale – og tilreisende freelancere, entreprenører og andre bedrifter.
Jeg ankom kontoret og ei veldig hyggelig dame viste meg rundt og kom med tips om hva jeg kunne finne på i Skrova. Hun prata litt om blant annet stranda «Hattvik» og fjellet «Skrovafjellet».
Rett etter jeg traff Ritha, dro jeg en tur på butikken, og der var det ei dame som spurte meg om jeg var eventyreren.. Det syns jeg var veldig stas! Etter jeg hadde kjøpt meg vann og boller, dro jeg til stranda. Etter en times tid der, tok jeg en impulstur til Skrovafjellet i hvite tøysko. Jeg har hørt at dette fjellet skulle være enkelt og at man går opp på ca 30min. Men det var jo fanken meg fjellklatring i tillegg.
Det er 10 år siden sist jeg klatra i noe som helst. Heldigvis var det tau man kunne holde seg fast i. Da klatringa kom, vurderte jeg å gå tilbake, men så kom jeg på at søstera mi hadde laget smågaver til meg.
Jeg tok opp pakken det sto «Hvis du kjenner på at du angrer deg for at du valgte å gå så mye og trenger en….» … Jeg åpna og inni den lille pakken var det en godteribil.. haha. Jeg lo og tenkte jeg måtte fortsette.. for på en annen gave sto det «Når du har besteget toppen av et fjell og har den fineste utsikten du har sett, tenk på at dette er «et lite stykke Norge».. og i den pakken var det en eventyrsjokolade.
Jeg fikk motivasjon til å fortsette, og jeg nådde toppen etter litt over en time. Etter fjellturen skulle jeg prøve å finne plassen jeg skulle bo. Jeg har fått låne stedet til Marianne og hennes pappa og bror som nå hviler i himmelen ❤ Hun er ei ung jente som er veldig trivelig og gjestfri. Hun er dessverre ikke hjemme, men åpner allikevel huset sitt for ei fremmed dame. Det er utrolig snilt gjort.
Skrovafjellet
Jeg fant frem og jeg slo opp teltet mitt på brygga hennes. Det er veldig idyllisk der og jeg ser så frem til å tilbringe dagen i Skrova. Marianne tilbød seg raskt at jeg kunne bo hos henne, og jeg var ikke i tvil på at jeg ønsket å oppleve Skrova og stedet til Marianne. Hun er så godhjertet og er klok som ei gammel dame..
Hattvik, Skrova
Nå sitter jeg på Hovedkontoret og skriver og hører musikk. Etterpå skal jeg gå litt i «sentrum» og se på «utelivet». Jeg er veldig sulten og er nysgjerrig på hva Skrova har å tilby av mat.. Jeg ser for meg at det er mye reker og fisk her. Jeg lurer også på om jeg får bli med noen ut på havet i kveld for å få en Lofottorsk på stanga. I tillegg ønsker jeg å se ørn.
I natt våkna jeg i 03tida av vinden … Det var kanskje ikke den beste ideen og telte ytterst på bryggekanten. Jeg ble litt redd, for teltet var jo ikke festet til noe. Det er ikke ofte jeg er glad for at jeg er tung, men følte på litt sikkerhet for at jeg og teltet ikke skulle blåse på sjøen.
Men i 6tida tok vinden seg opp, og det ble helt forferdelig å være inne i teltet. Vinden tok soveposen min og den havna nesten i vannet …mens jeg henta soveposen, fløy regntrekket av gårde… Jeg er glad det var grytidlig, så jeg håpte jo ingen så hvordan jeg plagdes … Men forundrer meg ikke at skroværinger er oppe før fuglene skiter for å få med seg alt som skjer på øya.
Den dagen jeg kom på øya, så jeg et skilt det sto «Kjærlighetsstien» på… Den stien ville jeg gå i løpet av oppholdet mitt. Jeg hadde god tid, så jeg parkerte i sentrum og gikk dit. Etter 45 sekunder tok stien slutt. Det viste seg at det ikke var en romantisk sti, men et gatenavn. Skuffet gikk jeg tilbake til bilen.
12:40 gikk ferga fra Skrova til Svolvær. Jeg stilte meg bak en søppelbil og så ingenting foran meg. Jeg var ute i god tid. Klokka nærmet seg 12:30 og biler fra Skrova kjørte forbi meg… Jeg tenkte de kanskje skulle hente noen på ferga. Plutselig prata en mann til meg gjennom bilruta mi og sa «Hvis du skal være med ferga, tror jeg du må kjøre til ferga nå».
Jeg kjente hvordan pulsen økte og panikken spre seg i hele kroppen. Jeg stresser lett og jeg kan bli litt fastlåst i tankene jeg har. Jeg følte det ble verdens undergang om jeg ikke kom meg på DEN ferga. Selv om det gikk ei ferge 2 timer senere.
I hui og hast kjørte jeg ned til fergemannnen og spurte om jeg kunne få være med. Han sa jeg hadde flaks, for det var plass til en liten bil til. Jeg kjørte om bord og gikk opp på dekk. Etter en halvtime ankom jeg Svolvær. Jeg hadde gruet meg litt til å kjøre der, men jeg har utfordret meg masse med bilkjøring siden jeg starta på turen min, så jeg var faktisk roligere enn det jeg hadde forestilt meg.
Jeg skulle til et sted som het Laukvik, men på veien ble jeg litt distrahert. Store neongule plakater med konkurssalg sto ved veien. Jeg kjørte forbi den første, så den andre.. men da den tredje kom, så tenkte jeg at det var meningen at jeg skulle innom. Det var mye jeg ville kjøpe, men jeg har ikke så stor plass i bilen og pengene har fått føtter å løpe på. Fornuftig som jeg var, kjørte jeg videre til Laukvik.
Etter en halvtimes tid kom jeg til en superkoselig plass! Jeg var sulten og spurte kassadamen på den lille butikken etter restaurant. Jada, de hadde en restaurant som het «Fyret».
Da jeg kom inn ble jeg møtt av et stativ med postkort. Jeg kjøpte en del, så i kveld skal jeg skrive og sende postkort til familien min. Da jeg var mettet på kyllingsnadder dro jeg dit jeg skal være i natt. Jeg fant fram til huset, men ikke inngangen. Jeg ringte og ut kom ei blid og varm dame som ønsket meg velkommen. Hun viste meg litt rundt og sa jeg måtte føle meg som hjemme.
Vi satte oss ut på verandaen og jeg fikk kaffe og melon. Praten gikk lett og vi hadde dyptfølte samtaler. En time eller to senere tok hun med meg på ekspedisjon i Laukvik. Vi var innom ei koselig dame som blant annet hadde hund, hane, ender og bittesmå kyllinger. Jeg fikk sett kirka og samfunnshuset som ble bygd på dugnad, hvite strender, fjell, «tørkestativ» for å henge fiskehoder på, kaia med store steiner på land, som havet under stormer har forårsaket, båter og en kaffebar jeg fikk vite forhistorien til.
Da vi kom hjem igjen, begynte hun å lage hjemmelaget pizza. Nå sitter jeg i sofaen og lukter den deilige pizzalukta. Nå skal jeg ut å fange midnattssola på kamera.
Ca. 01.30 i natt kom jeg hjem til Lisbeth fra fotosafari i Laukvika. Jeg tok en dusj og la meg. Jeg sov veldig godt og våkna i 09tida. Kaffe ble servert og jeg gjorde meg klar til å dra videre.
Første stopp ble Svolvær. Jeg tok sjansen på å kjøre inn i Lofotens hovedstad og «lysets by». Jeg fant frem til kjøpesenteret og parkerte.
Ved havna skulle jeg egentlig inn på en suvenirbutikk, men gikk meg på et kunstgalleri istedenfor. Jeg kunne jo ikke gå ut igjen med en gang, så jeg lata vel som at jeg var veldig interessert i kunst da.
Jeg gikk inn i galleriet og det var jo litt spesielt. På veien ut, begynte jeg å prate med damen som jobba der. Hun var så søt og koselig. Hun fortalte meg litt om kunstverkene og at det ikke var kun en kunster som stilte ut, men flere. Det var alt fra glasskunst, smykker til tekstilbilder.
Jeg syns jo det er litt fascinerende å se hva kunstnerne tenker og prøver å formidle. Etter hvert som jeg prata med dama, så spurte hun hva jeg gjorde i Svolvær, så jeg sa jeg er ute på eventyr…. Da spurte hun om det er jeg som telta i hagen til folk.. he he.. Hun hadde sett meg i avisa. Parkeringa begynte å gå ut, så jeg måtte gå videre.
Andre stopp var Kabelvåg. Jeg trodde jeg måtte kjøre en times tid dit, men avstandene er korte i Lofoten, virker det som. Etter 7-8 minutter etter Svolvær var jeg i lille Kabelvåg. Jeg trodde ikke det fantes mindre sted enn Mosvik, men Kabelvåg syns jeg var veldig lite, men et nett sted. Jeg kjørte egentlig bare innom for å se.
Tredje og dagens siste stopp var Henningsvær. Da jeg var på toppen av Skrovafjellet i Skrova møtte jeg et reisende par som anbefalte Henningsvær. Siden Henningsvær var et ungt og hipt sted som de kalte det. Mye liv og røre. Men jeg har også lest at Henningsvær er svært kaotisk nå. Mye turister og lite parkering.
Men etter å ha tatt den ene utfordringa etter den andre, ville jeg prøve meg på å komme meg inn til Henningsvær også. Jeg var innstilt på å måtte parkere lenger enn langt unna sentrum. Det var mange biler på vei inn til Henningsvær. Smale veier og ufattelig mye folk. Jeg fikk en klump i halsen og lurte på hva jeg drev på med og hvorfor jeg skal dit… Jeg har jo ikke overnatting der en gang.. Campinger og hotell er fullt. Og jeg vet ikke hvor det er lov å campe.
Med joik på full guffe og på repeat kjørte jeg over broa og inn til den trange sentrumen. Jeg parkerte i en veilomme, men hadde dårlig magefølelse på at det var ok, mtp. Utrykningskjøretøy. Jeg gikk derfor ett stykke for å spørre parkeringsvakta, for de var «overalt». De hadde en enorm jobb foran seg. Hun sa hun ikke garantere om jeg fikk bot eller ikke.
Tok turen til Henningsvær
Litt rådvill spaserte jeg tilbake til bilen. Plutselig fikk jeg øye på et skilt det sto bobilcamp ett eller annet og et telefonnummer. Jeg ringte og spurte hva bobilcamp gikk ut på. Hun sa det var et sted for bobiler men at det var stappfullt og mer en stappfullt. Jeg mistet motet og plumpet ut med «Ja, men jeg har jo en liten bil»… Da sa hun at jeg bare måtte komme så kunne jeg bruke privatparkeringa hennes og slå opp teltet mitt i hagen hennes. Jeg ble satt ut og veldig glad….Og ikke nok med det, hun bor midt i sentrum. Jeg har hatt så utrolig flaks på denne reisen her.. Ikke noe trøbbel med fergene eller bilen, gode folk, nådd fjelltopper uten å skade meg og nå luksusplassering i Henningsvær.
Etter jeg parkerte var jeg sulten og ville prøve en restaurant i Henningsvær. Jeg gikk frem og tilbake, inn og ut av restauranter… Men det jeg kunne velge mellom, var fiskesupper, rogn, torsketunger, blåskjell og reker. Jeg hadde jo tenkt jeg skulle prøve noe nytt, noe som jeg tenker jeg egentlig ikke liker, men jeg feiga ut.
Omsider fant jeg en cafe….. Som sagt, mye folk, og jeg sto lenge i kø…Da det endelig ble min tur, sa jeg at jeg ville ha pizza med kylling. «Tomt» sa dama bak kassa. Jeg blir sjelden oppgitt og sint, men det kokte litt inni meg da, for de rettene de ikke hadde, var strøket over med kritt, så hvorfor kunne de ikke strøket over det med pizzaen også, slik at jeg ikke hadde kasta bort 15-20 minutter av tida mi.
Sulten, lei, varm og bitter fant jeg en dagligvarebutikk. Jeg kjøpte meg en baguett, skinke og ost. Jeg skulle egentlig ha pepsi max, men det var de tom for. Jeg satte meg i bilen og spiste opp maten min. Nå sitter jeg i lobbyen på hotellet og koser meg med en cuba libre og har bootlegs (Remixer av kjente sanger) på øret. Jeg tror og håper det blir litt roligere til kvelden, uten all den køa og trengselen. Da skal jeg sette meg på brygga og observere utelivet.
Dagen starta med å våkne våt på føttene. Jeg hadde ikke hatt igjen glidelåsen ordentlig. Både enden på dyna og føttene var våte.
Jeg pakka sammen teltet og dro for å finne meg frokost. Jeg fant en MIX-kiosk og kjøpte meg en hel pizza med biff. Men jeg spiste bare ett stykke og tok med meg restene til dit jeg skulle, Leknes.
Inni bilen kunne det se ut som om den har blitt truffet av en atombombe. Jeg har en tendens til å skape uorden og kaos i rundt meg… Gamle hveteboller og mange tomme pepsi-max-bokser lå strødd i bilen. Jeg blir ikke ofte flau, men da jeg åpna passasjersiden og ting og tang ramlet ut mens folk så på, så tenkte jeg at sånn kan jeg ikke ha det.
Jeg kjørte fra Henningsvær og over broa til Engsøya. Der var det en campingplass. Jeg parkerte bilen min der og dro ut alt fra bilen…bagger, kofferter, telt, poser med skittentøy og alt mulig rart som jeg har tatt med meg på tur. Jeg opptok vel 2-3parkeringsplasser.
Jeg hadde et kort skjørt på meg og sto med rumpa til værs mot et fjell. Etter hvert oppdaga jeg at det satt to mannebein litt opp i høyden… Jeg trodde ikke jeg kunne bli flauere etter episoden da skrot ramla ut fra bilen i Henningsvær. Men utsikt fra fjellet fikk kanskje en ny betydning for de gutta som satt der. Haha. Ikke nok med det, etter 15 min eller noe, kom det en bil og en bobil … Ramlende ut kom det bare mannfolk. Der sto jeg med alt rotet mitt, skitne klær «strødd» utover parkeringsplassen, usminka og ugredd hår.
Før jeg dro på denne reisen, var jeg til ei spåkone. Hun sa jeg kom til å treffe en mann på turen. Jeg tenkte da jeg sto der, «omringet» av menn, at hvis en av dem hadde hatt lyst å bli kjent med meg nå, så hadde det vært «ekte kjærlighet» for å si det sånn. For da hadde han sett en av de svake sidene mine med en gang.
Etter 45-60 minutter var alt pakket ned på nytt og sortert. Jeg kjørte til Leknes. Jeg kom svingende inn på gårdsplassen. Der sto Vidar Lothe. Han lyste, bokstavelig talt, opp gårdsplassen med det lyse håret sitt. Han vinket og jeg vinket tilbake.
Det er alltid litt rart og nervepirrende å treffe nye folk man skal sove til. Men Vidar og Gunn- Elise tok så godt imot meg. I tillegg hadde de besøk av Andreas. Vidar, Gunn- Elise og Andreas var veldig utadvendte og behagelige folk. De hadde mange historier å fortelle og var engasjerte når de prata om diverse.
De spurte om jeg var sulten, noe som jeg alltid er. De skulle grille hvalkjøtt og svinegreier. Jeg hadde jo som et mål om å prøve noe nytt innen matverden på turen. Så nå skulle jeg smake på hval. Det begynte å lukte veldig godt..og jeg ble mer og mer sulten. Gunn- Elise hadde laga nydelig salat og Vidar grilla. Jeg hev meg over maten og smakte på hvalen. Jeg følte meg hjemme hos dem ganske fort, så jeg forsynte meg flere ganger. He he..jeg klarte ikke å la vær.
Etter grillinga sa Andreas at han kunne ta meg med på en biltur rundt omkring. Han spurte hva jeg ville se og hvor jeg ville dra. Jeg hadde hørt rykter om veldig gode kanelboller på Unstad. Han sa «ikke noe problem» så kjørte vi dit.
Først tok han meg med opp på et fjell, der kunne vi skue Unstad fra toppen. Deretter kjørte vi til Unstad for å kjøpe kanelboller. Det var et fint sted og kanelbollen var utrolig god, men mektig. Det var noe annet enn hvetebollene jeg har levd på ei stund.
Kanelbollesmaking på Unstad
Jeg husker ikke alle stedene han viste meg, men vi var blant annet innom Havskaret, Hauklandsstranda, Uttakleiv, Stamsund og Ballstad. Jeg tror vi var på biltur i 2-3 timer. Han viste meg fjell, strender og der han hadde bodd.
Andreas er så snill og en forfriskende person. Da vi kom tilbake. Var klokka nærmere 22. Jeg hadde klødd meg mye i øyet på bilturen og var veldig rød der. Andreas sa det kunne være Stir. Det kan komme av lite søvn og utmattelse. Jeg kunne kjenne meg igjen i den beskrivelsen. Jeg kjenner kroppen begynner å bli sliten. Jeg har jo sovet lite i over en måned, siden jeg begynte å planlegge turen. Jeg har vært så gira og spent, at jeg har våkna mellom 4-6 hver natt og ikke vært trøtt. Det spørs om kroppen prøver å si ifra at jeg må roe ned litt og få nok søvn.
Før jeg gikk og la meg, var jeg så heldig og få en «privat konsert». Vidar er nemlig en forfatter, spiller i band, skriver eventyr og sanger. Etter konserten gikk jeg og la meg. Jeg sovna fort og sov steingodt hele natta. Det var så godt å få sove i en seng. Håndduker, sjampo og vaskeklut lå på senga, det syns jeg var utrolig koselig. Det som var litt kult, var at jeg lå på studioet til Vidar.
Jeg sov kjempetungt og godt i natt. Helt til 08:30. Jeg sto opp og fikk frokost. Etter jeg hadde gomlet i meg frokost, tok Vidar meg med til et sted som het Bolle. Bare stedsnavnet i seg selv er jo morsomt og interessant.
Jeg synes dette var fint skue da vi kjørte forbi. Vidar stoppa så jeg fikk tatt bilde
Han hadde jobba i en barnehage like ved og de brukte å være mye ute. Han tok meg med til blant annet lavvoen, gapahuken, viste meg «vennskapdisse», balansetau, fjæra og fortalte historier og ga næring til den underernærte kunnskapen jeg har om tang, dyr og fugler. Det var veldig spennende og se hva Vidar har vært med på å lage for barna. Jeg syns barna i barnehagen er utrolig heldige som har Vidar.
Meg og Vidar
Da vi kom tilbake fikk jeg et lite «sjokk». Jeg gikk nemlig inn på kjøkkenet og der satt Gunn-Elise omringet av jordbær. Jeg tror ikke jeg har sett så mye jordbær på et kjøkkenbord før. Jeg fikk smake og de var nydelige.
Etter jordbærspising kjørte Andreas meg til kjøpesenteret, Lofotsenteret. Jeg ville kjøpe noen gaver. Egentlig ønsker jeg å kjøpe noe spesielt, noe man ikke finner på typiske sentre. Men jeg fant ei bok til Adele (datteren min) Jeg satt på en benk på senteret. Plutselig var det ei dame som pirka meg på skulderen. Det var kjæresteparet jeg møtte i Henningsvær. De var så koselige og det var gøy å se dem igjen.
Klokka 15 skulle jeg treffe Andreas på Kan Thai. Vi spiste og dro deretter på en biltur igjen. Han tok meg med til Glasshytta på Vikten. Jeg trodde det var ei hytte laga av glass. Men så feil kan man ta. Anlegget består av glassblåserverksted, keramikkverksted, utstilling og salg, samt kafe. Jeg kjøpte gave til noen bekjente der.
Etterpå dro vi tilbake til Gunn- Elise og Vidar. Jeg pakka sammen og forberedte meg på å dra til Ramberg. Men før jeg dro hjalp Andreas meg med å fylle vann på kjølegreia på bilen, Gunn – Elise tok klærne mine og hev de i vaskemaskina og tørket skoene mine på badet. Jeg skal nemlig møte dem i Reine i morgen, så da tar de med klærne mine. Jeg er så heldig, for jeg får stå på gjestelista til konserten til bandet til Vidar i morgen, Little country.
Jeg syns det var så magisk å kjøre denne veien til Ramberg
Etter jeg tok farvel til familien på Leknes, kjørte jeg retning Ramberg. Der har jeg fått husly til Nina Cesilie. Jeg parkerte bilen og spent gikk jeg og ringte på døra hennes. Ei sprudlende dame kom og tok imot meg. Hun viste meg badet og der jeg skulle sove. På kjøkkenbordet var det dekket på og hun hadde laga Bacalao. Jeg fikk melding fra henne tidligere på dagen om jeg likte det. Jeg trodde det var smørbrød av noe slag, så jeg måtte google. I tillegg fortalte Andreas meg hva det var…. Hvis jeg ikke husker helt feil nå, så er det saltet torsk med potet, tomat, løk og paprika. Jeg er åpen for å prøve noe nytt på turen, og det kan lønne seg noen ganger. Det var dritgodt.
Rambergstranda
Etter maten ble det servert daimkake. Nina Cesilie hadde fått uventet besøk, ei fra Finland, men som nå bor i Trondheim. Vi tre satt ei stund rundt bordet og prata løst og fast. Hun fra Finland spurte om jeg ville bli med på et morgenbad i morgen, det måtte jeg selvfølgelig si ja til. Jeg kom i 19:30 tida til Nina Cesilie og jeg kjenner kroppen fremdeles er sliten og trenger søvn. Øyelokkene er svært tunge og såre etter kløinga, men hjernen er på høygir. Men jeg skal være fornuftig å legge meg tidlig i dag.
Jeg måtte dessverre dra tidlig fra Nina Cesilie i morges. Jeg skulle bli intervjuet og få plass på campingen i Moskenes. Men jeg vurderer sterkt å dra tilbake i morgen for å gå Ryten ,besøke Kvalvikastranda og si ordentlig hadet til Nina Cesilie.
Hun ønsket meg velkommen tilbake, både med og uten dattera mi, Adele. Hun var så hyggelig og hadde utrolig fin plassering av huset sitt. Hun tipsa meg om en bruktbutikk og en elektrisk fiskebåt. Men jeg glemte å innom begge deler, men mulighet i morgen.
I 10tida var jeg fremme på Moskenes Camping…. Det sto et skilt ved veien at det var fullt… Men i løpet av turen har jeg «fått kontakter» og noen har ordna det slik at jeg fikk plass til teltet og bilen min. Jeg føler jeg ikke fortjener en slik flaks jeg har hatt på denne turen, det er helt vilt og merkelig at det går an.
Jeg satt opp teltet og dro videre til Reine. Jeg måtte innom Reine, siden mamma har drømt om den plassen i 10 år. Jeg lever ut drømmen for henne i år.
Jeg følger en side på Facebook og der har jeg lest at det er kaos ved fjellet Reinebringen og rasfare. Før jeg dro tenkte jeg at det ikke var noe poeng i å prøve å finne parkering og at jeg i tillegg har respekt for naturen. Det er uforutsigbare krefter i naturen.
Men jeg kjørte inn til Reine for å ta noen bilder å sende til mamma. Plutselig så jeg et digert og mystisk fjell med litt mørke skyer over. Det var et helt vanvittig skue.
Reinebringen er et spektakulært fjell
Jeg tenkte med meg selv «Hvis jeg finner parkering i dette turistsirkuset, så er det meningen jeg skal opp dit». Jeg spurte gutten i kiosken om hvor det var lov til å parkere, han pekte og sa «der». Jeg så en ledig plass, jeg galopperte til bilen min og fikk den ene ledige plassen. Da jeg kom inn til Reine, sto det biler parkert langs veien og alle parkeringsplasser var opptatte. Igjen, hadde jeg flaks.
Jeg tok sekken fatt og kjøpte meg 3 pepsi-max-flasker på kiosken. Det var kanskje 2-3km å gå til fjellfoten. Det er lagt sherpatrapper opp til Reinebringen. Da jeg kom til det nederste trinnet gulpet jeg litt for meg selv. Jeg fikk flashback fra Helgelandstrappa. Jeg lovte jo meg selv å aldri utsette meg for ei slik trapp igjen.
Det første steget ble tatt og opp jeg suste. Da jeg gikk Helgelandstrappa, måtte jeg ha pause etter 5-6trappetrinn, nå var mitt første stopp på 100.trappetrinn. Jeg kjente hvordan formen min hadde blitt så mye bedre på ei uke. Det føltes veldig godt. Det var fremdeles tungt, siden det var bratt.
Etter 20-30 minutter var jeg på trappetrinn 400. Jeg spurte noen turister om de visste hvor mange trinn det var…. De sa rundt 600. «Weee» tenkte jeg, dette var jo lett som bare det. Og i god tro om at jeg var over halvveis, gikk jeg videre. Trappetrinn 600 kom, så 750 og videre til 1000…. Jeg mistet motivasjonen og utsikten var heller ikke så fin. Bare små miniatyrbiler og et åpent hav. Jeg tenkte at dette ikke var verdt å få gangsperre i morgen og i tre dager til.
Men jeg trodde jo jeg så toppen og så har jeg jo dere, følgerne mine, som også motiverer meg til å fullføre ting jeg ønsker å klare.
Jeg fortsatte. Trappetrinn 1300, 1400, 1500 , 1600 og trappetrinn 1669… «Pjuh»….Nå tok trappa slutt, endelig! Men jeg var ikke på toppen enda, man måtte gå ganske bratt ett stykke til.
Etter 1 time og 16 minutter var jeg på Reinebringen. Og utsikten var helt euforisk. Det var vilt, det var magisk og det var uvirkelig at øynene mine så det jeg gjorde. Jeg var så takknemlig for at jeg ikke er blind, tenkte jeg. Det er mye man skal være glad for.. Det har jeg lært på denne turen. Mye tar man for gitt, dessverre.
Ja, jeg sliter psykisk med selvmordstanker og fandens oldemor. Men jeg har føtter for å gå fjellturer med, øyne og se med, penger, hus, mat, fingre og skrive med og familie som stort sett har god helse. Og mye, mye mer!
Da jeg var på toppen, så jeg en annen topp. Energisk, motivert og rusa på fjelluft bestemte jeg meg for å gå videre. Jeg har ikke høydeskrekk, trodde jeg. Det var helt til jeg beveget meg litt mot kanten. Jeg var redd et vindkast skulle blåse meg vekk, slik den nesten gjorde med løsvippene mine. Jeg skuet utover havet, Reine og sist, men ikke minst, utover de spisse fjelltoppene som kan minne om Mordorfjell. Fjellet er spesielt i Lofoten, de er så spisse, ikke runde som jeg bare har sett ellers i landet. Det er veldig praktfullt.
Det norske flagget er en fast følgesvenn på turene mine. Her blafrer det i vinden på toppen av Reinebringen
Når jeg går opp et fjell, er jeg så misunnelig på de som er på tur ned. Jeg tenker jeg aldri når toppen og jeg smiler ikke så veldig mye, egentlig. Men når jeg er på tur ned, så hever jeg hodet, smiler og prater med folk. Full av selvtillit. Hehe. Da jeg var på tur ned, var jeg i såpass «god» form at jeg løp enkelte steder ned. Jeg fant ut det er lettere det, enn å bremse. Men ikke helt forsvarlig. Jeg følte meg som den friskusen på tur ned fjellet og det var en så herlig følelse.
Etter fjellturen skulle jeg treffe en journalist. Jeg dusja, føna håret, retta ut håret og sminka meg. Jeg var veldig spent, men gleda meg også da. Litt over halv 5, kom han. Vi satte oss inn på Pøsa Pub på campingen. Han stilte naturligvis spørsmål og jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Jeg tror det gikk bra, bortsett fra bildene. Jeg satt på en stein ved havet… Jeg tenkte at leserne tenker at jeg venter på lokale veterinærer som skal «redde» en strandet blåhval… Ikke nok med det, jeg hadde jo på meg blå genser også. Hehe. Men som skrevet tidligere. Utseende og vekta mi skal ikke hindre meg fra å ha fine dager i Lofoten 😊
Ordnet meg til å bli intervjuet av lokalavisa.
Etter intervjuet kjørte jeg til Jokerbutikken. Jeg skulle nemlig grille. Jeg kjøpte kull, tennvæske og mat. Da jeg kom tilbake til campingen, begynte jeg å helle på kull og tennvæske og skulle få futt på dette der. Jeg fikk det ikke til. Så jeg gikk til en figur som satt opp teltet sitt. Selvsagt kunne han ikke norsk. Jeg skulle liksom forklare hva jeg trengte hjelp til.. «Hello, can you help me with the bål»? … «I cant do it”. Han ble med og fikk fyr på skiten.
Etter 2-3 minutter slukna det. En ny mann gikk forbi, og jeg spurte om han hadde peiling på dette her. «Sorry, I dont speak Norwegian» sa han…. Igjen måtte jeg prøve å prate engelsk og han skjønte utrolig nok hva jeg mente. Han forklarte at jeg måtte blåse litt etter hvert. Ja ja tenkte jeg…få fyr, så jeg får spise kyllingen min. Igjen slukna bålet og jeg gadd ikke mer. Jeg spiste kald kylling fra det fine servise jeg hadde fått fra Byggtorget Mosvik.
Da jeg spiste den siste kyllinglårbiten, kom engelskmannen og kjente på grillen… «Now its hot, now you can cook»…. Der satt jeg som fire utropstegn og sa “jaha, but the oven slukna and Im eating cold chicken now» Han lo og sa jeg måtte vente ei stund før det ble varmt…. Nå sitter jeg utenfor resepsjonen og skriver dette her. Jeg blir snart henta av Andreas. Vi skal på konsert i Reine, på Tapperiet. Der skal Vidar spille, han jeg lå hos i går. Gunn-Elise blir også med. Jeg gleder meg til å se dem igjen. Og det er så kult at jeg står på gjestelista, føler meg liksom litt VIP.
Jeg er fremdeles på Moskenes camping. Jeg har tatt det veldig med ro i dag og godt var det. I 12tida fikk jeg melding fra Helge (En jeg skal sove hos i morgen), om jeg ville bli med ut på en biltur. Selvfølgelig ville jeg det. Han kom og henta meg på campingen og tok meg med til Å.
Vi dro på en restaurant og kjøpte oss kaffe og cola. Vi satt og prata om alt og ingenting, alvor til humor. Vi satt der til klokka bikka 14.
Etter kaffepraten viste han meg huset sitt og deretter kjørte meg tilbake til teltet. Etter ei stund på campingen fikk jeg melding fra Helge igjen – om jeg ville bli med ut i båt. Igjen var svaret selvfølgelig ja. Han henta meg på campingen og vi dro til Reine. Der ventet det en stor båt og plass til mange mennesker. Han bruker å ta med turister om bord. Jeg fikk æren av å sitte i skipperstolen. Det syns jeg var så kult og artig.
Han viste meg forskjellige steder, der han vokste opp, historier om steder og fjell. Han sa også at båten hans er oppkalt etter er fjell som heter Svatind. Etter hvert så fikk jeg prøve å styre båten også, det var litt nervepirrende, men jeg fikk det no til 😊
Etter en times tid la vi til kai i Reine igjen. Helge spurte om jeg ville bli med på Anitas sjømat. Helge syns Ole Brum-burgeren der er så god. Tror det var fiskeburger med reker. Jeg må innrømme at jeg var litt i tvil, siden jeg, for det første ikke er så glad i å prøve noe nytt innen mat. Og for det andre er jeg litt tvilsom til å prøve fiskeretter. Men vi dro, og det var en stilig restaurant med blant annet tørket fisk som lysekrone (Se Bildet). Jeg bestilte fiskeburger med laks som topping og salat.
Lyskrone laget av tørrfisk
Etter ca. 5 minutter var maten klar. Jeg var så spent og tok et jafs. Det smakte litt som fiskekaker, og det er jo godt. Jeg syns det var veldig godt og jeg er glad for at jeg turte å prøve noe nytt. Jeg fikk en ide om å lage det til Adele (dattera mi) også.
Da vi var ferdig å spise kjørte Helge til Å igjen. Å er Lofotens vei ende. Vi parkerte bilen og gikk en liten bit. Da kom havet og jeg sto ved Lofotens ende.. Det syns jeg var litt spesielt å tenke på. Jeg skulle ønske jeg hadde med meg notatboka mi, slik at jeg kunne skrive ned alt Helge hadde sagt, for det var mye. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med han. Jeg skal sannsynligvis sove i hagen hans i morgen.
